TV2Nettavisen

God jul & godt nyttår!

24.12.2006 @ 10:23
På vegne av Nettavisen vil jeg ønske alle lesere og annonsører en god jul og et godt nytt år.

Avisen vil være oppdatert hele tiden, men denne bloggen tar ferie til nyåret.

Jeg vil benytte anledningen til å takke for kritikk og ros i året som gikk, og for mange tusen engasjerte innlegg i mange hete diskusjoner.

Gunnar Stavrum

Fattigdommen på museum

20.12.2006 @ 08:43
Det er på tide å sette fattigdommen på museum, mener utviklingsminister Erik Solheim. Et sted å begynne å sørge for at de fattige landene får reelle muligheter til å selge varene sine i Norge.

47380-197

Solheims bidrag er Utviklingsutvalget, hvor de 17 medlemmene skal kaste et kritisk blikk på hvordan norsk politikk påvirker den fattige delen av verden. Det er et godt initiativ, og sammensetningen av utvalget gjør at vi kan håpe på nye tanker og ideer.

- Nå har vi muligheten til å utrydde fattigdommen i løpet av en generasjon, og da må all politikk slutte opp om det. Derfor trenger vi et utvalg som dette som skal se all norsk politikk som en helhet og hvordan alt vi gjør kan bidra til å redusere fattigdommen, sa Erik Solheim da utvalget ble utnevnt i går.

47380-198

(Foto: Utenriksdepartementet)

Norge er høyt på banen når det gjelder naturkatastrofer, uhjelp og diplomati. Men vi er en versting når det gjelder import av varer fra verdens fattigste.

I 2003 importerte vi varer for ynkelige 600 millioner kroner fra verdens 50 minst utviklede land, såkalte MUL.

Fra hele 32 land var vår samlede import på under en million kroner, viser en studie fra Christian Michelsens Institutt. Fra 19 av landene importerer vi null.

Tar man bort import fra Kina og Bangladesh er det norske bidraget til rettferdig handel en skandale. Typiske tropiske produkter som kaffe, te og krydder er en forsvinnende liten del av den norske importen fra de minst utviklede landene - og varer som sukker, frukt, grønnsaker, korn, kjøtt, meierivarer og melk finnes ikke overhodet!

Hva er grunnen til at land som har mye rimeligere arbeidskraft, og som ønsker å eksportere varer, likevel ikke klarer å komme over handelshindringene?

En viktig faktor i Norge er statsstøtten på over 11 milliarder kroner til norske bønder, kombinert med skyhøye tollsatser på mange varer.

Vedtaket om å fjerne toll på varer fra de minst utviklede landene (Null for MUL-vedtaket i 2002) har ingen praktisk betydning. Disse landene er så ressurssvake at de ikke har evner til å få igang eksport. Dessuten lever svært mange av verdens fattige i andre land enn de aller minst utviklede - og her er det tollsatser.

Dessuten er det andre barrierer som effektivt stenger porten: Ingen MUL-land har et eneste slakteri som har EU-godkjenning! Og da hjelper det lite med null i toll.

Solheim etterlyser innspill for vår fremtidige utviklingshjelp, og det skal han få. Det første rådet er å lukke ørene for norske bønder.

Vi bør beholde tollfritaket fra MUL, men like viktig er å følge det opp med direkte næringsutvikling i landene med sikte på eksport til Norge - og om nødvendig subsidiere varer fra disse landene.

Nettopp varegruppene som nå er borte, peker seg ut: Egg, kjøtt, korn, sukker, frukt og grønnsaker.

I disse juletider kan det være greit å nevne norsk import av blomster, som faktisk er en viktig varegruppe i den lille importen som finnes fra disse landene. Roser fra Tanzania inngår i mange norske blomsterbuketter, men de importeres via Nederland.

I praksis betyr det at rosene får en tollsats på 249 prosent om sommeren! Det betyr i neste omgang at det blir omtrent umulig å få et rosegartneri til å lønne seg, siden man er avhengig av jevn produksjon hele året.

Skal fattigdommen på museum, kan vi begynne med å erklære det norske importvernet for lite verneverdig.

Den siste olje

18.12.2006 @ 09:00

Uten snev av politisk debatt forandres en politikk som har gjort Norge til en verdensmakt på olje. Før skulle det skje i et samspill mellom private og staten, nå er det staten for alle pengene.

47380-194


Knapt noensinne har en så viktig sak som å slå sammen Hydro olje- og gass med Statoil blitt møtt så ukritisk. Det er halleluja-stemning over nesten hele fjøla:

-  Fusjonen vil stadfeste Norges internasjonale rolle som en verdensledende energinasjon, sier lederen i Stortingets utenrikskomité Olav Akselsen (Ap).

NHO mener, ifølge NTB, at  "en fusjon er industrielt helt riktig" og LO-leder Gerd Liv Valla er enig: - Det nye selskapet vil bli et verdensledende olje- og gasselskap som bedre kan utnytte mulighetene på norsk sokkel og samtidig stå sterkere i konkurransen om oppdrag i utlandet

Gamle politiske uvenner har funnet hverandre, viser NTBs ringerunde: 

- Bare staten kan sikre at det nye store energiselskapet forblir på norske hender, sier tidligere statsminister Kåre Willoch.

- En statlig eierandel på to tredeler i den nye selskapet innebærer økt politisk kontroll med olje- og gassvirksomheten, sier SVs parlamentariske leder Inge Ryan.

Ja, selv de ansatte i Hydro og Statoil støtter fusjonen, og det var enstemmighet i begge styrene.

På børsen steg Hydro-kursen med 20 prosent og alle analytikerne er fra seg av begeistring. Og snart er det jul....

47380-196

Eneste tilløp til debatt er om staten skal kjøpe seg opp fra 62 til 67 prosent (uvesentlig) og hvor høy lønn Helge Lund skal få (helt uvesentlig).

Er det altså ingen gode motargumenter til å skape en internasjonal olje- og gass-gigant med 31.000 ansatte og en produksjon på 1,9 millioner fat olje per dag?

Kanskje ikke utenlands, men på norsk sokkel er det knapt noen fordel for konkurransen at det som opprinnelig var tre oljeselskaper, nå er redusert til ett. Kjennere av norsk sokkel vil underskrive på at konkurransen mellom private Saga,  halvprivate Hydro og Statoil skapte dynamikk og nyskapning på de mer perifere feltene.

Dette er også innvendingen til ringreven Hans Henrik Ramm, som er kritisk til fusjonen: - En fusjon betyr slutten på prinsipet om mangfold som i alle år har vært viktig for oppbyggingen av oljesektoren i Norge. Det blir slutt på kappestriden om leting, teknologi og impulser til poltisker myndigheter. Det er ikke bra, og kan blant annet bety at vi går glipp av funn, slik vi har flere eksempler på, sier Ramm til Dagens Næringsliv.

Et annet spørsmål er om det blir staten som styrer Hydroil, eller motsatt.
 
- Frem til 1999 hadde vi tre nasjonale oljemiljøer, Statoil, Hydro og Saga. Det ga myndigheten muligheten til å spille de tre selskapene ut mot hverandre. Etter storfusjonen står bare et selskap tilbake. Det gir det ene selskapet meget stor makt, sier førsteamanuensis Bent Sofus Tranøy ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

- Ved denne fusjonen vil det politiske systemet stå overfor en gigant med stor evne til å diktere sine egne betingelser, sier Tranøy.

I klartekst betyr Hydro Statoil-fusjonen en erkjennelse av at vi nærmer oss den siste olje i Nordsjøen, og at olje- og gass er et verdensmarked.

Men er fusjonen for sen og for liten?

En annen innvending er at fusjonen kommer etter en sammenslåingsbølge som har vart siden 1998 internasjonalt. Med staten som hovedeier har politikerne og selskapene brukt åtte år på å skjønne hva som har skjedd og ta konsekvensen av det.

Resultatet er at Hydroil ikke blir større enn verdens 10. største oljeselskap målt i børsverdi. At det skulle bety noe helt radikalt for selskapets internasjonale konkurransekraft, er vanskelig å forstå. Sliter du som nummer 15, har du problemer også som nummer 10.

Det mente også Hydro-sjef Eivind Reiten ganske nylig: - Et av argumentene mot å slå seg sammen med Statoil er at vi strategisk sett har de samme utfordringene på norsk sokkel og internasjonalt, sa Reiten i februar 2004.

47380-195

Reitens uttalelser kom da selskapenes forrige forsøk på å slå seg sammen ble skutt sønder og sammen av ledende norske politikere. Olje-og energiminister Einar Steensnæs ble orientert for sent, og da var det bare å sette bommen ned.

Havariet fra vinteren 2004 har satt fusjonen som "alle" nå er enige i, tre år tilbake.

Slik kan det gå når man blir styrt av politikere som ikke vet hvor de vil.


Fredelig utpresning

18.12.2006 @ 08:37
Med 10 milliarder kroner i potten ble Telenor utsatt for ren utpresning fra nobelprisvinner Mohammad Yunus. Fred er ei det beste, men at man noget vil....

47380-193

Fredsprisvinneren kjørte et knallhardt løp mot Telenor og norske myndigheter før han kom til Norge for å ta imot prisen. Foto: Pavel Rahman.

Opplysningene som i dag kommer frem i papirutgavene til Aftenposten og Dagens Næringsliv viser at Yunus heldigvis ikke bare er en velgjører, men også en knallhard businessmann. Heldigvis fordi nettopp denne kombinasjonen har skapt Grameenbank og mikrokreditt-systet i Bangladesh.

Verken juridisk eller moralsk har Yunus stort å fare med i kampen om Grameen Phone. Riktignok hadde Telenor opprinnelig planlagt (en intensjon) å selge seg ned i 1997, men selskapet har forlengst ombestemt seg. Og det har man full adgang til i henhold til avtalen.

Dette vet selvfølgelig Yunus, og han har til og med fått det tydelig forklart av en svensk toppjurist som Grameenbank leide inn for å se på saken.

Det oppsiktsvekkende er hvor godt han har spilt sine dårlige kort, og hvor dårlig Telenor har spilt sine.

Muhammad Yunus harikke rett, men han forsøker å få rett. Metoden er knallhardt press mot Telenor, først gjennom et drepende intervju i Fortune, så via Nobel-foredraget og til slutt gjennom å mobilere norske politikere og kommentatorer.

47380-192

Jonas Gahr Støre (t.h.) var en av de få som klarte å holde hodet kaldt da Mohammad Yunus forsøkte å riste løs Telenors Grameen Phone-aksjer.

Han har hatt lett spill, for de færreste av dem har satt seg inn i saken. Hadde de gjort det, ville de oppdaget endel ting:

- En intensjon er en erklæring, altså en uttalelse om hva man kan tenke seg.

- Avtalen mellom Grameenbank og Telenor var ingen intensjonsavtale. Det var et punkt i en aksjonæravtale, og der sier Telenor at de kan tenke seg å selge seg ned før 2003.

- Siden har Telenor ombestemt seg, og det har de full adgang til. Skulle Telenor vært tvunget til å selge seg ned, måtte det vært avtalt. Det vet selvsagt Yunus.

Opprinnelig var det fire aksonærer, og Telenors intensjon var å selge seg ned fra 48 til 35 prosent.

Det interessante er hva som skjedde i 2004, for da solgte de to andre aksjonærene seg ut. Dengang kunne også Grameenbank vært på ballen og sikret seg aksjene, men valgte å være passiv.

Dermed kjøpte Telenor seg opp fra 48 til 62 prosent - lenge etter at den opprinnelige intensjonen om å selge seg ned var utgått.

Da Grameenbank-grunnleggeren kom til Norge 10. desember for å ta imot Nobels Fredspris visste han at Telenor for mange år siden har trukket tilbake sin opprinnelige intensjon, og at intensjonen i aksjonæravtalen på ingen måte er bindende for Telenor.

Han visste også at Telenor siden har kjøpt seg opp, mens hans eget Grameenbank har vært passive.

Med så dårlige kort på hånden, er det imponerende at Mohammad Yunus fikk en bortimot samlet norsk presse - og flere ledende norske politikere - til å støtte hans utpresning.


Fred er ei det beste, men at man noget vil.

Tror de på julenissen?

14.12.2006 @ 18:16
Du kan vente deg bedre lønn, lav arbeidsledighet og fortsatt lave renter. Dette er førjulspresangen fra Statistisk Sentralbyrå. - Tror de på julenissen, spør andre økonomer.

47380-189

Sentralbanksjef Svein Gjedrem setter opp renten med små skritt, og nå krangler økonomene om hvor høyt han har tenkt seg. Foto: Norges Bank.

Vi kan takke polske snekkere, svenske kelnere og kinesiske fabrikkarbeidere for at ikke norsk økonomi har gått av hengslene. Det er alle enige om.

For med skyhøy oljepris og statlig milliardforbruk skulle den relativt lave renten og de høye boligprisene gitt en bonanza uten like, med tilhørende galopperende prisstigning. Slik har det ikke gått, og det har fått norske sosialøkonomer til å klø seg i hodet.

Nå har økonomene delt seg i to leire: De som gleder seg over festen, og de som har fått alvorlig angst for bakrusen.

Blant de førstnevnte er Statistisk Sentralbyrå, som i dag la fram en lystig konjunkturutsikt for norsk økonomi: Vi får kraftige lønnsøkninger, lav arbeidsledighet - og bare 0,75 prosent høyere renter enn i dag, spår SSB.

- SSB tror fortsatt på julenissen, svarer økonom Knut A. Magnussen i DnB NOR.

Siden det snart er jul, er det mest fristende å tro på julenissen (SSB): Til tross for at fastlands-Norge for tredje år på rad vokser med over fire prosent, spår de at lavere internasjonal vekst og høyere norske renter vil kjøle ned økonomien.

- Vi antar at styringsrenta settes opp med ytterligere 0,5 prosent, og at pengemarkedsrenta dermed kommer opp i 4,25 prosentpoeng fra og med annet halvår neste år, men at den så blir liggende der en tid framover, heter det i konjunkturbarometeret.

47380-188

Markedet tror på SSBs analyse. Grafikken i DnB Nors egen markedsrapport viser at 10 års-renten fortsatt er under 4,3 prosent.

Dessverre er ikke DnB NORs økonomer helt enige, og også Norges Bank varsler høyere renter i flere år fremover. Knut Magnussen tror renten vil øke med 1,5 prosent til - fra 3,5 % til rundt 5,0 %. Hvis han får rett, vil boligrentene bli på 6-7 prosent om et år eller to.

Norges Bank har også spådommer som tyder på høyere renter enn det Statistisk Sentralbyrå tror på.

Hovedstyret har sagt at renten kan ligge på mellom 3,25 og 4,25 prosent frem til 15. mars:

”Renten kan gradvis settes opp mot et mer normalt nivå noe raskere enn det vi hittil har sett for oss, men neppe ved hvert rentemøte. Slik vi nå ser det, vil renten dermed fortsatt økes i små og ikke hyppige skritt.”

Sentralbanken er selvsagt forsiktige med å love noe som helst, men de tror selv at det mest realistiske er at de norske rentene vil øke med ytterligere to prosentpoeng de neste par årene:

47380-191

(Kilde. Norges Bank)

For de aller fleste vil en slik rentebane være til å leve med, spesielt hvis vi også får betydelig reallønnsvekst. Man trenger altså ikke tro på julenissen for å glede seg til jul.


Milliarder og moral

12.12.2006 @ 08:48
Krangelen om Grameen Phone kan bli en bumerang for staten: Hvis det virkelig finnes en avtale om at Telenor må selge billig, så har staten lurt de intetanende private investorene som kjøpte aksjer i Telenor.

47380-168

Det burde vært en feststund for Telenorsjef Jon Fredrik Baksaas (bildet) , men Nobel-foredraget utartet i harde beskyldninger fra fredsprisvinner Muhammad Yunus.

Telenors partner i Bangladesh, Yunus, hevder at Telenor har inngått en intensjonsavtale om å selge seg ned i Grameen Phone, og krever at den norske telegiganten gjør som avtalt.

Telenor avviser at noen slik forpliktende avtale finnes og klamrer seg fast til sine 63 prosent av Grameen Phone. Kanskje ikke så rart, det handler om et teleselskap som har 63 % markedsandel i Bangladesh, med over 10 millioner abonnenter - i et marked som trolig vil tredobles på de neste tre årene.

47380-187

(Les presentasjon av Grameen Phone her).

Yunus har norske supportere. Stortingspresident Thorbjørn Jagland klappet begeistret over at Telenor bør selge seg ned, og utviklingsminister Erik Solheim har, ifølge Dagbladet, minnet Telenor på intensjonsavtalen fra 1996 om å selge seg ned.

For Telenor-ledelsen kommer saken ubeleilig, kun uker etter at den samme ledelsen fikk mye motbør for sitt opsjonsprogram. Nå kan de velte seg i negativ PR over hele verden, som et langt intervju i Fortune hvor Muhammad Yunus sier at Telenor er "orientert mot profittmaksimering. Vi er orientert mot sosiale mål".

Det er mulig, men det er lite som tyder på at Grameen Phone i seg selv er noe annet enn et meget vellykket teleselskap.

Riktignok har selskapet sitt landsbytelefon-prosjekt for fattige (150.000 mobiltelefoner utplassert i 50.000 landsbyer) - men hovedinntrykket er en moderne og aggressiv mobiloperatør.

47380-186

I år vil selskapet omsette for 600 millioner dollar, og det sier selv at det er "overlegent posisjonert i et marked i boom". Bangladesh har 136 millioner innbyggere og en økonomi som har vært i sterk vekst i en årrekke.

Heller ikke selskapets vedtatte visjon sier så mye om uhjelp: Å bli den ledende leverandøren av telekomtjenester over hele Bangladesh med fornøyde kunder, aksjonærer og entusiastiske ansatte.

Samarbeidet om Grameen Phone startet i 1996, da Gro Harlem Brundland var statsminister og Tormod Hermansen var sjef for det dengang statseide Telenor. Det er ingen tvil om at det finnes en intensjonsavtale fra den tid om at Telenor over tid skulle selge seg ned.

Det er også utvilsomt at nettopp samarbeidet med Grameen Bank og Muhammad Yunus var grunnen til at Telenor fikk være med på den tredje mobillisensen i Bangladesh. Men samtidig ville neppe Grameen Phone vært der selskapet er i dag uten Telenor.

Moralsk har kanskje Telenor en plikt til å selge, men juridisk er en slik intensjonsavtale null verdt. Det innser også Muhammad Yunus, som hyret inn en svensk jurist for å saksøke Telenor: - Han krevde oss for en enorm pengesum og fortalte oss at det ikke var noen garanti (for å vinne, red.anm.), forteller Yunus til Fortune.

Ingen hevder at Telenor skal gi bort aksjene sine. Nedsalg vil da bety at Grameen Bank må betale markedsverdi for mobilselskapet, som altså omsetter for 3,7 milliarder kroner i år - i et marked i eventyrlig vekst. Vi snakker fort om mange milliarder kroner - kanskje 10-15 milliarder kroner.

For den rødgrønne regjeringen kommer man fort til et dilemma:

a) hvis de pålegger Telenor å selge seg ut billig, har de i praksis ledet resten av Telenor-aksjonærene bak lyset ved å unngå å fortelle om opsjonsavtalen om nedsalg. Da venter rettssaker mot noen av verdens tøffeste investorer på Wall Street.

b) hvis Telenor derimot pålegges å selge, men til full pris, er det altså banken til de fattige på landsbygda i Bangladesh som skal ut med 6-10 milliarder for Telenors aksjer.

Den mest sannsynlige utgangen er at Telenor har juridisk rett, men at selskapet likevel taper moralsk i opinionen. Har vi hørt det før?

Elendig for papiravisene

11.12.2006 @ 09:15
Papiravisene fortsetter å stupe i opplag, og snart følger annonsepengene etter. I år forsvinner hver tiende kjøper av VG og Dagbladet.

47380-123

Dagbladet sliter med å holde seg over 100.000 i opplag på ukedagene.

Det som før var en lang og slak utforbakke nærmer seg nå et opplagsstup. Og aller verst går det ut over de to tidligere så store tabloidavisene.

- Siden toppåret 2002 har de to avisene dermed mistet 123 000 daglige aviskjøpere, eller drøye 20 prosent, viser et anslag Ulf Peter Hellstrøm i Aftenposten har gjort.

47380-183

VG har fått fra 400.000 til såvidt over 300.000 på få år.

I et av de sterkeste annonsemarkedene på lang tid taper papiravisene markedsandeler mot nett i rekordtempo. Riktignok er det en vekst på drøye fem prosent i antallet annonser (volum), men det monner lite mot internett som har vekst på 44 prosent i inntekter.

Medieprofessor Martin Eide ved Universitetet i Bergen mener at pressestøtten har vært en sovepute for enkelte av papiravisene.

- Det er et tankekors at pressestøtten har virket sementerende på avisbransjen, mens nyskapningene er kommet på nettet, sier Eide til Aftenposten.

De største optimistene i papiravisbransjen trøster seg med to forhold:

a) flere gjør det godt på nett, slik at det totale antallet lesere av papiravis + nettavis vokser

b) de store tabloidavisene faller mest.

I virkeligheten er a) en mager trøst (fordi store deler av inntektene forsvinner på veien fra papir til nett) mens b) dessverre er en illusjon.

Med meget få unntak (stort sett mindre nisjeaviser) faller papiravisene jevnt og trutt over hele fjøla, viser tall bransjen selv har bestilt fra TNS Gallup.

Opp som en løve?

08.12.2006 @ 08:36
Når næringsminister Dag Terje Andersen legger frem eierskapsmeldingen, er det viktigere spørsmål enn lederlønninger og opsjoner som bør dominere: Ønsker vi statlig detaljstyring av Statoil og Hydro?

47380-185

Næringsminister Dag Terje Andersen legger frem eierskapsmeldingen. Foto: Scanpix.

Dette er saken som felte Odd Eriksen og som truer samholdet i den rødgrønne regjeringsaliansen. Nøkkelspørsmålet er om vi faktisk ønsker at regjeringen skal ha en verktøykasse for å kunne pålegge hel- og  halvprivate selskaper å gjøre som den vil.

De foreløpige lekkasjene tyder på at verktøykassen stort sett blir fylt med luft og bomull, og at man ikke ønsker noe sterkere styring av Hydro og Statoil - heldigvis.

(Du kan se pressekonferansen her fra klokken 11.45)

Blir eierskapsmeldingen redusert til en erklæring om at hel- og halvstatlige sjefer ikke skal ha opsjoner eller store bonuser, er eierskapsmeldingen historien om berget som fødte en mus.

Da er det også historien om et Arbeiderparti som gikk til valg for å berge Union og fylle opp verktøykassen, men som endte opp uten vilje til å gjøre det i praksis.

Både politisk og næringsmessig er statlig eierskap et minefelt. Politisk fordi skillelinjene går tvers igjennom de rødgrønne partiene. Store deler av SV og Senterpartiet ønsker sterk statlig styring for å oppnå distriktsutbygging eller utgjevning.

Dette er kretsen rundt statsminister Jens Stoltenberg totalt uenig i. De ordlegger seg annerledes enn for fem år siden, men mener fremdeles at vi er best tjent med at Statoil, Hydro og Telenor får spille etter de samme spillereglene som deres utenlandske konkurrenter.

Til nå har næringsminister Dag Terje Andersen vært sterk og klar i spørsmålet om lederlønninger (naiv også, mener jeg) - men det er uvisst hva han egentlig mener om statlig eierskap.

Opp som en løve, tror jeg, og de siste dagers kursoppgang i Telenor-aksjen viser at de utenlandske investorene foreløpig heller ikke frykter rødgrønn dynamitt.

30 dagers kakebu

05.12.2006 @ 09:23

En ung og dum student må sone 30 dager ubetinget i fengsel for å  ha kastet en kake. Hvis alle andre tåpeligheter skal dømmes like hardt, blir det trangt i fengslene våre.

47380-147

Ikke kast kake på finansminister Kristin Halvorsen, det gir en måned bak lås og slå. Foto: Scanpix.

Det er ikke pent å kaste en kake, heller ikke som politisk demonstrasjon. Det er faktisk like dumt som å kaste egg på Carl I. Hagen eller en halvliter pils over Vidar Kleppe.

Jeg er altså ikke en forsvarer for gjerningen og heller ingen motstander av at gjerningsmannen bør få straff.

Men derfra til å dømme økonomistudent John Waagard (24) til en måned bak lås og slå er et drygt stykke.

Juridisk er nemlig alle folk like, men noen folk er likere enn andre - spesielt statsråder.

Hør bare:

* Kaster du en bløtkake på en tilfeldig person på Karl Johan, får du en bot.

* Dersom personene er politimann, må du regne med 14 dager i fengsel

* Straffen for å velge en finansminister som blink, er altså 30 dager..

(Dette er ikke noe jeg har funnet på - les bare hva dommeren skriver):

"Retten bemerker at hvis en tilsvarende handling hadde vært begått mot en tilfeldig privatperson ville reaksjonen regelmessig vært en bot. Dersom handlingen hadde vært begått mot en polititjenestemann, ville den naturlige reaksjon vært fengsel på et nivå mellom 14 og 21 dager. Retten har vært i betydelig tvil om straffeutmålingen, men har kommet til at en straff av fengsel i 30 dager vil være tilstrekkelig til å markere alvoret i overtredelsen...".

(Du kan lese hele dommen her).

Lovparagrafen som gir så streng straff skal beskytte "Kongen, Regenten, Statsrådet, Stortinget eller noen av dens avdelinger, Høyesterett eller Riksretten".

For den 24-årige kakekasteren kommer straffen som konsekvens av en serie sammentreff. Det første - og viktigste - er selvsagt at han var tåpelig nok til å reise til byen for å kaste kake på Kristin Halvorsen.

Det vil han nok angre på resten av livet.

Men ifølge loven inntil år 2000, ville ikke det å kaste kake på Kristin Halvorsen mens hun var på vei til jobb, vært omhandlet av paragrafen. Dengang rammet straffelovens paragraf 99 kun tilfeller hvor man nærmest banet seg vei inn i statsråd eller departementet.

Retten kommer dessuten til at bløtkakekasting er alvorlig:

"Å kaste bløtkake mot en persons utildekkede nakke og hode er utvilsomt en legemsfornærmelse og som sådan en rettsstridig handling. Det neste spørsmålet er om kastingen av bløtkaken var egnet til å ”hindre” statsråden i hennes virksomhet. Retten mener at dette spørsmålet må besvares bekreftende. Hvis en person forsettelig kaster bløtkake i hodet og håret på en statsråd som er i arbeid som statsråd, må det være påregnelig for gjerningspersonen at statsråden umiddelbart må dusje og kanskje også skifte klær. Dette innebærer altså at den aktuelle handlingen setter statsråden ut av funksjon for en kortere periode."

Så dermed bærer det rett i kasjotten, hvis ikke dommen blir anket.

Og det blir den nok.


Løgn og statistikk

04.12.2006 @ 08:37

Som kjent finnes det tre former for løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Dessverre egner de seg så fordømt bra i journalistikken - uansett om det gjelder likestilling eller film.

47380-184 

Likestillingsminister Karita Bekkemellem tror at økt mangfold i styrene gir høyere verdiskapning. Foto: Bjørn Sigurdssøn, SMK.

Aftenposten slår i dag stort opp at filmanmelderes terningkast har stor betydning for antallet som går og ser filmene. Hvis anmelderne i de tre største papiravisene  i gjennomsnitt velger å gi en femmer i stedet for en firer, vil kinoene håve inn 50 prosent mer i billettinntekter - i snitt, skriver avisen.

Dette går frem av en undersøkelse gjort av professor og sosiolog Christer Thrane ved Høgskolen i Lillehammer.

Hvis undersøkelsen er riktig gjengitt i Aftenposten, bør professoren ta et oppfriskningskurs i statistikk og metode.

Hva er galt?

Først og fremst at han ikke har grunnlag for å si hvilken betydning terningkastene isolert sett har. En minst like god teori er at gode filmer får gode kritikker - og at de gode filmene naturlig nok får høye tilskuertall.

Skulle professoren sagt noe om betydningen av terningkast, måtte han undersøkt tilfeller der den samme filmen fikk ulike terningkast i forskjellige aviser  - og undersøkt om det påvirket publikums vilje til å gå på filmen der avisene kom ut.

Også en annen professor har funnet vei til Aftenpostens spalter i  helgen, nemlig økonomiprofessor Trond Randøy ved Høyskolen i Agder. Sammen med to kolleger har han undersøkt om det gir noen effekt med flere kvinner i selskapsstyrer.

Konklusjonen er nedslående for dem som  har brukt dette som et argument for å få inne flere kvinner:

- Hverken flere kvinner, mer aldersspredning eller mer internasjonal representasjon har effekt. Størrelsen på styret har derimot negativ effekt på verdiskapning. Jo større styre, jo dårligere er det. Hvis kvotering betyr at man i stedet for å bytte ut bare putter inn flere kvinner, vil det ha negativ effekt, sier Randøy.

(Les artikkelen her).

Dette er forøvrig stikk i strid med hva barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem ser ut til å tro i et leserbrev hun skrev for en uke siden.

Statsråden får lite hjelp fra forskerne, som ser ut til å være helt forvirret.

En studie fra BI - også den gjengitt i Aftenposten - viser  at flere kvinner i styrene er negativt for bedriftene (les her).

En annen BI-forsker mener at det overhodet ikke er noen sammenheng mellom flere kvinner i styrene og høyere lønnsomhet (les her), mens en tredje BI-forsker hevder at kvinner i styrene gir økt lønnsomhet (les her).

Vi har altså fire økonomiske forskere som mener at flere kvinner er
a) negativt
b) ikke gir noen effekt overhodet
c) positivt.

Spørsmålet er ikke om vi skal gi terningkast til forskerne, men om det har noen større effekt.


Kongepudler og kongepludder

01.12.2006 @ 09:21
Kan et land med 4,5 millioner mennesker regne med at det ikke er nære vennskapsbånd mellom kongefamilien og fremtrende pressefolk?

47380-183

På den ene siden er Norge et lite land, på den andre er det underholdende å lese VGs og Dagbladets forsøk på å bortforklare sine medarbeideres nære forhold til kongefamilien.

Særlig fordi de samme avisene alltid er meget påpasselige i å mistenkeliggjøre andre personer med tvilsom integritet og habilitet.

Dagens VG-forside om forholdet mellom Mette-Marit og Dagblad-redaktør Hege Duckert setter saken på spissen: "Mette-Marit og redaktørvenninne: HÅNDPLUKKET ny og mektig vennegjeng".

(Les saken her).

Saken toppet seg da Hege Duckert for to uker siden giftet seg med informasjonsrådgiver Stein Hernes. Bryllupet ble ikke omtalt i Dagbladet, til tross for at kronprinsparet stod på gjestelisten.

Dagbladets sjefredaktør Anne Aasheim velsigner vennskapsforholdet, selv om Hege Duckert altså er avisens stedfortredende sjefredaktør:
- I alle sammenhenger hvor hun er stedfortredende sjefredaktør og hvor det skulle oppstå en monarkidebatt, vil hun tre tilbake. Det er ikke naturlig at hun omtaler kongehuset, sier Aasheim til VG.

Problematisk, mener Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund:
- Som stedfortredende sjefredaktør i Dagbladet har Hege Duckert et ansvar for hele avisen, hun kan ikke melde seg ut av noe område, sier Kokkvold.

Så kunne kanskje VG overta den kongehus-kritiske rollen for Dagbladet?

Vel, der i gården er det ikke helt fritt for kongevenner heller:

Lederen for VGs kommentaravdeling, Anders Giæver, er nær venn av kronprinsparet. Og da han skulle lufte habilitetsproblemet i avisen, tok han det opp med sin redaktør, Olav Versto.  Han er broren til Slottets informasjonssjef Astrid Versto.

Også en tredje av VGs kommentatorer, Elisabeth Skarsbø Moen, er omtalt. Hun er gift med en av Ari Behns nære venner.

Den eneste hvite mannen ser ut til å være VGs sjefredaktør Bernt Olufsen.
Hva er galt med ham?

hits