TV2Nettavisen

Språk er makt

29.11.2006 @ 13:40

Arbeiderpartiet og LO er i ferd med å bli geniale i å sette negative merkelapper på fenomer, og ta monopol på løsningen. Det er nok å nevne ord som opsjonsfest og sosial dumping. Høyresiden er maktesløse.

47380-134

Har LO-leder Gerd-Liv Valla og statminister Jens Stoltenberg funnet en suksessoppskrift?
 

Enhver observant lytter på NRKs morgensendinger vil oppdage hvor flinke LO og Arbeiderpartiet har blitt på retorikk - og hvor god gjennomslag de har på gjennomført og bevisst språkbruk.

Senest i dag morges var det snakk om utbyttefest i private barnehager.

Og når man først lykkes i å sette den merkelappen på at private eiere gjerne vil ha avkastning på sine investeringer, så er debatten i realiteten vunnet før den starter. Språk gir makt fordi det påvirker hvordan vi tolker fenomener.

Kanskje er nettopp evnen til å tolke tidsånden og formulere slagord som har appell en av de viktigste suksesskriteriene i politikken:

- På 50- og 60-tallet hadde vi folk som Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen, som i tale og gjerning forkynte den nasjonale dugnaden for å bygge vekst og velstand.

- 80-tallet var Kåre Willochs, og særlig ønsket om frihet og liberalisering.

- 90-tallet dominerte Carl I. Hagen, med sin evne til å få velgerne til å oppfatte Frp som folkets parti i kamp mot partipamper og byråkrater.

Står vi overfor et nytt fenomen hvor de rødgrønne er flinkest til å fange dagens tidsånd, med en skepsis til høye lederlønninger og alt som smaker av profittjag og egoisme?

Både i Norge, men særlig i Storbritannia og Sverige, har de konservative forstått at de aldri vil lykkes ved kun å appellere til folks hode og lommebok. Veien til velgernes stemmer går gjennom deres hjerter.

Problemet er bare at høyresiden kanskje har skjønt det intellektuelt, men de får det ikke til å komme ut som overbevisende ord. For hva betyr egentlig ord som sosial dumping eller utbyttefest?

Når en polsk håndverker kommer til Norge og tjener det tidoble av det han tjener hjemme - er det "sosial dumping"? For hvem? Eller kan det likegodt kalles å gi folk muligheter til å dra seg ut av fattigdommen.

Eller barnehagenes utbyttefest, hva er det? Alle som har barn i barnehagen vet at den dagen vi overlater alt ansvar til det offentlige, så stanser Norge. De utskjelte private barnehageutbyggerne er for øyeblikket det eneste håpet for å oppnå full barnehagedekning. Blir da et ord som "utbyttefest" dekkende?

Hva du svarer på de to siste spørsmålene, avhenger sannsynligvis av  hvor du står politisk.

Men jeg tror vi kan være enige i at de rødgrønne for øyeblikket er mye dyktigere til å sette fengende merkelapper enn de politiske motstanderne - og det vil trolig gi uttelling.


Apple mot norsk lov

27.11.2006 @ 08:33

Norske forbrukermyndigheter forsøker å kjøre hardt mot hardt mot musikk- og datagiganten Apple. Saken er viktig fordi Apple forsøker å skaffe seg monopol på salg av digital musikk over nettet.

47380-181

Alle som har kjøpt seg en iPod har oppdaget en irriterende detalj: Det er i praksis ikke mulig å kjøpe musikken fra andre nettbutikker enn Apples egen iTunes Music Store.

Bindingen har et åpenbart mål, og det er å binde alle som kjøper en iPod (ofte på grunn av design) til å måtte kjøpe all musikk fra Apple.

(Du kan lese en test av ulike musikkspillere her.)

47380-182

Dette er et urimelig krav, og det har fått forbrukerombud Bjørn Erik Thon til å se rødt: "....produktlåsingen kan være skadelig for en effektiv konkurranse både med hensyn til nedlastingstjenester og avspillere, og derigjennom bidra til å skape monopollignende forhold.produktlåsingen kan være skadelig for en effektiv konkurranse både med hensyn til nedlastingstjenester og avspillere, og derigjennom bidra til å skape monopollignende forhold".

Apple-striden er en kamp mellom en internasjonal gigant og forbrukermyndighetene i Norge, Sverige og Danmark. I alle de tre landene har myndighetene forsøkt å få Apple til å forandre vilkårene i nettbutikken. Til nå er de møtt med isfront.

For Apple handler innelåsingen om milliardbeløp, men saken er like viktig for konkurrenter som også forsøker å lage musikk-nettbutikker. Siden mange sverger til iPod, blir det mindre interessant å selge musikk til andre mp3-spillere som bruker åpne standardformater.

Men Thon reagerer også på de andre avtalevilkårene forbukerne må undertegne når de kjøper musikk på iTunes - blant annet at man aksepterer at avtalen gjelder under engelsk rett, og at det i praksis er Apple som sitter med bukta og begge endene.

Til nå har det gått nesten et halvt år fra Thon sendte sitt brev, og det har fortsatt ikke skjedd stort annet enn at Apple har holdt myndighetene med godt snakk.

Nå begynner tålmodigheten å ta slutt for Forbrukerombudet, som forsøker et siste brev til Apple.

-  Hvis ikke må saken opp for Markedsrådet, sier jurist Lars Helgesen i Forbrukerombudet til digi.no.

Apple vil ofte argumentere med at innelåsingen også tjener en annen hensikt, og det er å hindre kopiering av musikken. I dag kan du kopiere musikk fra din PC til din iPod, men ikke motsatt - noe som er helt annerledes for vanlige mp3-spillere (hvor musikken kan kopieres frem og tilbake som vanlige filer).

Denne unnskyldningen er ikke så god lenger, for nå finnes mange programmer som lar deg hacke og kopiere musikken fra iPoden - for eksempel CopyPod.

Dermed handler stirden om en internasjonal musikk- og datagigant som setter seg over norsk lov, og hva Forbrukerombudet kan gjøre med det.


Må Entra-sjefen finne seg i alt?

24.11.2006 @ 08:54

Det er dårlige tidere for gode statlige ledere. Etter å ha bygget opp milliardverdier for staten, henges Entra-sjef Erik Løfnes ut til spott og spe av Riksrevisjonen. Mye av kritikken er tynn.

47380-180

Entra-saken begynte med pressekonferanse hos Riksrevisjonen der det ikke ble spart på kruttet.

Hovedkritikken går på at selskapet har gått fra å være en utleier til offentlig virksomhet til også å leie ut til private, og samtidig blåst opp verdiøkningen slik at ansatte og ledelse skulle få ut mer i bonus.

Spesielt ille var Entra-sjefens belønning, som har gått fra 1,4 millioner kroner i 2001 til 3,2 millioner kroner i fjor.

(Du kan lese Riksrevisjonens rapport her).

Men det som luktet lederblod og urent spill for å berike seg selv har ettertrykkelig landet som en krangel mellom Riksrevisjonen og Næringsdepartementet. Kort sagt mener Riksrevisjonen at Entra Eiendom utelukkende bør leie ut til offentlige, mens Næringsdepartementet vil åpne for også private leietakere.

Riksrevisjonen viser til at Entra Eiendom har investert 1,3 milliarder kroner i bygg som kun leies ut til private, og andelen private leietakere har økt fra to til 14 prosent. Riksrevisjonen mener det er i strid med Stortingets forutetninger, departementet er uenig.

På dette punkt synes jeg Riksrevisjonens syn virker mest fornuftig. Det er vanskelig å se hvorfor staten bør engasjere seg i eiendomsdrift for private leietakere, i konkurranse mot private aktører som gjør den jobben helt greit.

Et alternativ er å la Entra Eiendom bli et privat eiendomsfirma og at staten selger seg ut.

Verre er det å følge Riksrevisjonens kritikk av den økonomiske driften og de ansatte og ledelsens bonuser.

Ifølge Entra Eiendom har eiendomsverdiene gjort at den verdijusterte egenkapitalen har økt fra 1,4 til 7,2 milliarder kroner fra oppstarten i 2000. I samme periode har Entra skapt en mer-verdiøkning (EVA) i forhold til hva eierne burde forvente på over to milliarder kroner!

Riksrevisjonen mener at tallene er oppblåste fordi eiendommene ble lagt inn til lav verdi i 2000, og at rentenivå og andre makroøkonomiske forhold har hatt vel så mye å si for verdiøkningen som Entra-organisasjonens arbeid.

Resonnementet er merkelig; fordi om eiendommene er mer verdt i dag, så var de ikke nødvendigvis feilvurdert i 2000. Dette påpeker også Næringsdepartementet: - Dette er en slutning som det etter NHDs mening ikke finnes faglig grunnlag for, skriver departementet.

Dessverre for riksrevisor Jørgen Kosmo får han den første delen av kritikken tilbake som en bumerang. Ifølge Dagens Næringsliv var det han selv som var ansvarlig for verdivurderingen til 1,4 milliarder kroner da han var Arbeids- og administrasjonsminister i 2000.

Mulig at Entra burde dempe på sine ambisjoner om å bli utleier til private, men suksessen selskapet har hatt kan ingen ta fra dem. Eller for å si det med eieren, Næringsdepartementet:

- Entra Eiendom har oppnådd bedre avkastning enn departementets avkastningsmål, og (...) Entra Eiendoms resultater framstår blant de beste i bransjen i hele den perioden (2002–2005) hvor selskapet har deltatt.


Helt på jordet

21.11.2006 @ 08:46
Vi støtter jordbruket med 20 milliarder kroner, men får dyr mat, fraflytting og mange bønder som tjener dårlig. Det er på tide å stikke spaden i jorda og erkjenne at politikken er en fiasko.

47380-177

Statssekretær Ola T. Heggen er ikke enig i at dagens politikk er totalt mislykket. Foto: Torbjørn Tandberg

Norge har mer enn 100 støtteordninger for jordbruket, men likevel er maten i norske butikker minst 25 prosent dyrere enn i Sverige. - La bøndene konkurrere, foreslår professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås.

47380-179

Tankesmien Civita har invitert den uredde landbruksprofessoren til å presentere sin rapport om en landbrukspolitikk som er moden for reform.

I dag får landbruket 11 milliarder kroner over statsbudsjettet og enda fire-fem milliarder kroner i importvern for å holde konkurrenter ute. Samtidig tjener bøndene dårlig.

- I landbrukspolitikken har vi cirka 100 virkemidler og fire mål, sier Aanesland til Dagens Næringsliv, og legger til at økonomisk teori tilsier at man bruker ett virkemiddel per mål.

(Her er en liste over endel av tilskuddsordningene).

Målene Aanestad sikter til vil mange være enige i: At samfunnet skal ha sikker tilgang til mat, at bøndene skal ha en rimelig inntekt, at vi bevarer kulturlandskapet og at vi beholder bosettingen i distriktene.

Professorens poeng er at vi bruker mye penger i en jungel av støttetiltak for å nå disse målene, og at politikken egentlig ikke virker så godt.

Professorens løsning er å la bøndene konkurrere og fjerne alle støtteordninger som er konkurransevridende, og slå sammen alle støtteordningene til en ordning som knyttes til hver enkelt gård.

Dessuten vil han støtte turistbygder slik at kulturlandskapet kan bli tatt vare på, nærmest som en "turistsminke".

At ytterligere 30.000 årsverk vil gå tapt i jordbruket, bekymrer professoren lite.

- Jeg har vanskelig for å godta at sysselsetting er et mål i seg selv. Det kan ikke være et mål å bruke mest mulig av vår mest verdifulle ressurser, sier Aanesland til Dagens Næringsliv.

47380-178

Norsk landbrukspolitikk er dyr, men virker den? Foto: Lise Åserud, Scanpix.

Som ventet får han lite støtte fra Landbruksdepartementet og statssekretær Ola T. Heggem (Sp): - Jeg er ikke enig med dem som hevder at dagens politikk er totalt mislykket, sier han.

Da ser Heggem andre lyspunkter enn meg. Jeg har vanskelig for å se at nær 20 millioner kroner i årlig støtte og importvern, kombinert med 25 prosent dyrere matvarer enn nabolandene og en stadig fraflytting fra norske gårder kan sees på som en triumf. Spesielt ikke når mange bønder atpåtil sliter med små inntekter.

Det er absolutt på tide å tenke nytt for jordbruket. Men da trengs det kanskje krefter utenfra i departementets ledelse.

Av en eller annen grunn har det alltid vært akseptert at bøndene skal styre hele landbrukssektoren. Slik har det alltid vært, og slik er det fortsatt.

Se bare på den politiske ledelsen av departementet:

Landbruksminister Terje Riis-Johansen (Sp): Landbrukstekniker
Statssekretær Ola T. Heggem (Sp): Agrotekniker
Politisk rådgiver Sigrid Hjørnegård (Sp): Hovedfag, Norges Landbrukshøyskole

Bønder og fiskere er også solid overrepresentert i Næringskomiteen på Stortinget (du kan lese CV'ene her).

Det spørs om vi bør holde pusten mens vi venter på nytenking herfra.

Hva bør en leder tjene?

20.11.2006 @ 08:29

Krangelen om topplederlønninger har vært forbløffende lite prinsippiell. De største kritikerne slipper unna et soleklart spørsmål: Hva mener de en toppleder bør tjene?

47380-176

Statoil-sjef Helge Lund (t.v) får 4,7 millioner kroner i grunnlønn og opptil det dobbelte i bonus. Foto: Ole Berthelsen.

To slagere går igjen i den folkelige, norske økonomidebatten. Det ene er at bankene tjener for mye og har for dyre lån, den andre er at topplederne er grådige og tjener for bra.

Helt siden midten av 80-tallet har disse to debattene gått som hakk i plata, og det vil ikke skje noen forandring denne gangen heller.

Hvorfor? Fordi både bankene og lederne er aktører som tar det de kan få ut av et marked.

DnBNor er ikke der for å gi oss høye innskudd og billige lån, men for å tjene mest mulig penger (selv om staten er største aksjonær).

Og topplederne kan ofte velge mellom flere jobber, og vil da legge vekt på lønn blant mange faktorer som avgjørhvor de vil arbeide.

Hvis man skal forsøke å rydde opp i debatten, så kan statslederlønner diskuteres langs to akser:

a) hvor mye bør en helt eller delvis statseid bedrift tilby lederne sine?
b) bør lederen få fastlønn, eller kan man bruke bonuser og opsjoner?

Statsminister Jens Stoltenberg lot seg intervjue i NRK Ukeslutt på lørdag, og ga der uttrykk for at lederlønningene stort sett kommer til å fortsette som før. Den rødgrønne regjeringen vil bare være religiøs på ett punkt; de vil stemme mot alle opsjonsavtaler og aksjekurs-belønninger.

Fra andre hold i regjeringen tyder det på at Eierskapsmeldingen vil si at staten skal gi "konkurransedyktige vilkår, men ikke være lønnsledende". Signalet er såpass rundt formulert at det ikke vil få betydning overhodet, og det vet regjeringen. I praksis er det vel der eksempelvis Statoil-sjef Helge Lund ligger selv etter hans nye bonusavtale.

Hvordan dannes lederlønninger i dag?

I de fleste tilfeller settes rekrutteringen bort til et rekrutteringsfirma, og ofte sitter kandidaten i en godt lønnet tilsvarende lederposisjon. Slik Helge Lund ble fristet fra Røkkes Aker-system og over til Statoil.

Det normale er at styreformannen, hodejegeren og den nye lederen forhandler frem en lønnspakke, som så blir godkjent av styret. Og enda har jeg til gode å se eksempler på ledere som har latt seg lokke over til en ny og større stilling med tyngre ansvar - og samtidig gått ned i lønn.

Helge Lund har en årslønn på 4,7 millioner kroner. Det er mye penger, kanskje 15 ganger en hjelpepleierlønn, for å bruke en hyppig brukt lederlønndebatt-ekvivalent.

Ingen kan si at det er rettferdig, men er det rettferdig at statsministeren eller LO-lederen tjener fire ganger mer enn en hjelpepleier?

På den annen side; Helge Lund tjener sannsynligvis dårligst av alle oljedirektører for tilsvarende selskaper i hele verden - og langt lavere enn mellomlederne i de samme selskapenes norske avleggere.

Med Helge Lunds CV kan han trolig velge og vrake i stillinger som gir ham tilsvarende lønn - for eksempel i megler- eller konsulentbransjen. Han trenger altså ikke reise til utlandet, som noen tror.

Er det rettferdig at Statoil-sjefen tjener dårligere enn han ville gjort andre steder?

Eksemplene viser raskt at rettferdighet er en vanskelig størrelse å bruke i lederlønndebatten, selv om akkurat det argumentet alltid har sterk appell. Godtar man først lønnsforskjeller, så aksepterer man samtidig rettferdighet (hvis man da ikke mener at en jobb er bedre/viktigere enn en annen).

Ledere som Eivind Reiten, Jon Fredrik Baksaas og Helge Lund kan ta de årlige lederlønndebattene med stor ro. Alle tre vet at de har et nettverk og en kompetanse som vil gi dem minst like gode vilkår andre steder.

Resultatet av de siste ukers diskusjon er altså at staten vil være konkurransedyktig, men ikke lønnsledende. Statoil-sjefen skal altså kunne fristes over fra Aker Kværner, men han/hun må ikke tjene aller best i den norske oljebransjen.

Same procedure, altså.

Og da er vi tilbake til diskusjonen om fastlønn eller bonuser og opsjoner.

Knapt noen (her får vi gjøre et unntak for Baksaas) vil hevde at en toppsjef med bonus vil arbeide hardere enn en toppsjef med fastlønn. Er du Statoil-sjef med fem millioner i årslønn arbeider du hardt uansett.

Men det er et poeng motstanderne av bonuser ofte overser, og det er at slike ordninger kan få sjefen til å fokusere på noen størrelser som styret og eierne er opptatt av. Det er derfor utenlandske investorer ofte ønsker aksjeopsjoner (slik at ledelsen blir opptatt av aksjekursen), mens en aviseier kan være opptatt av opplagstallene.

Økonomiske gulrøtter kan altså brukes som et virkemiddel som frister lederen til å gjøre nøyaktig hva styret og eierne vil. Nå kan man innvende at det bør lederen gjøre uansett, og det er jo sant, men i virkeligheten kommer man lengre med en pistol og et smil enn med bare et smil, for å sitere Al Capones lederlov.

Statsminister Jens Stoltenberg skjønner dette, og i Ukeslutt åpnet han da også for bonusavtaler (men satte bommen ned for aksjeopsjoner).

Og da er spådommen enkel å komme med: Vi får en ny debatt om topplederlønninger til våren.


Hva har skjedd med Stoltenberg?

17.11.2006 @ 15:39
For nøyaktig seks år siden gjennomførte statsminister Jens Stoltenberg den største privatiseringen noensinne her i landet. I løpet av to uker solgte staten Telenor-aksjer for 16 milliarder kroner.

47380-75

Før salget var det stor debatt om å gjøre Telenor privat, men de senere årene har kritikken stilnet. Ingen savner det gamle Televerket hvor man på det verste måtte vente flere år på å få innlagt telefon.

Stoltenberg har all grunn til å være stolt over handlekraften han viste i sin første regjeringen. Han gikk i gang med en upopulær modernisering av den norske staten og han markerte at Arbeiderpartiet ville sørge for at staten skulle oppføre seg som en profesjonell eier i privatiserte selskaper der den har aksjer.

Nettopp denne garantien var en forutsetning for de mange private investorene som kjøpte Telenor-aksjer både i Norge og utlandet. De var naturlig nok skeptisk til hva norske politikere kunne gjøre med tre fjerdedeler av aksjene (nå er det bare 54 prosent).

Prospektet sier det krystallklart:


Regjeringen har uttalt at som en av flere aksjonærer i Telenor, vil staten først og fremst konsentrere seg om forhold som relaterer seg til avkastning, kapitalstruktur og utbyttepolitikk, med vekt på langsiktig, lønnsom virksomhetsutvikling og verdiskapning for samtlige aksjonærer. Regjeringen vil sikre at statens eierskap blir forvaltet og håndtert profesjonelt og i henhold til vanlige forretningsmessige prinsipper.


47380-174

Blant investorene var skepsisen såpass stor at Nærings- og handelsdepertementet i en egen erklæring gikk god for at de skulle holde fingrene unna i en egen erklæring helt foran i prospektet.

Nå har seks år gått, og de som kjøpte aksjer har hatt en eventyrlig verdistigning. Investorenes 16 milliarder kroner har blitt til anslagsvis 40 milliarder kroner.

47380-175

(Kilde: NA24)

Bankene er privatisert og går godt.

 I Telenor, Statoil, Hydro, Yara, Cermaq - ja, omtrent overalt - har staten daglige erfaringer fra at politikken som ble garantert i Telenor-prospektet faktisk fungerer.

La selskapets ledelse drive forretningen, og gi føringer via generalforsamlingen og ved valg av styret.

Nå kommer uklare signaler om at dette skal forandres. Vi ser det på stadig murring rundt enkeltavgjørelser som å selge Telenor Satellite Services, Opplysningen 1881, en Hydro-nedleggelse i Årdal - og ledende ministre snakker om "industrielle ambisjoner".

Hvis det betyr at Næringsdepartementet skal inn i den daglige driften og blande seg inn i enkeltsaker, så skremmer historien. Er det noen som savner Televerket?

Nå er det ikke uvanlig at oppfølgere blir dårligere enn originalen, men spørsmålet gjenstår: Hvor har det blitt av den moderne sosialøkonomen Jens Stoltenberg?

Ingen bør tjene mer enn Jens

16.11.2006 @ 09:35
Finansminister Kristin Halvorsen (SV) går i dag til frontalangrep mot lederlønningene i bedrifter der staten er storaksjonær: - Ingen bør tjene mer enn statsminister Jens Stoltenberg, sier  hun.

47380-114

Dersom finansministeren snakker på vegne av den rødgrønne regjeringen, er det duket for kraftig lønnsnedgang for toppsjefene.

Næringsminister Dag Terje Andersen har allerede varslet et lovforslag hvor staten vil stemme imot alle opsjonsordninger, så da er man tilbake på grunnlønnen.

Og Jens Stoltenberg tjener 1,1 millioner kroner i året.

Skal ledere som toppsjefen i Telenor tjene mer, mener Kristin Halvorsen ifølge Dagbladet, at det må begrunnes hvorfor vedkommende har en mer ansvarsfull oppgave enn statsministeren.

Det eneste lyspunktet for topplederne er at de samtidig får landets beste fallskjermavtale.

Statsrådene får full pensjon etter seks år, og blir da garantert 67 % av den til enhver tid gjeldende statsrådslønn. Hvis Stoltenberg eksempelvis lever til han blir 85 år, får han en fallskjerm på nærmere 10 millioner kroner.

Her er statsrådenes gullkantede fallskjermsavtale.

Også Stortinget har en god pensjonsordning. Blir du valgt fire ganger - og arbeider 16 år i Stortinget - kan du pensjonere deg som 59-åring. (Se reglene her).

Stort sett blir det likevel kraftig lønnsnedgang, hvis finansministeren får bestemme. Lønnen for sjefene i Hydro, Yara, Cermaq, Telenor og Statkraft - for å nevne noen - vil stort sett gå ned to-tre millioner kroner per år.

Nå kan det selvsagt hende at noen av dem vil velge en mellomlederstilling i et mindre privat selskap i stedet og tjene bedre.

Men Halvorsens forslag utløser også et par andre utfordringer:

Hvis Statoil-sjefen skal tjene 1,1 millioner kroner, så kan vel ingen i Statoil tjene mer? Da må man vel reforhandle lønningene til hundrevis av mellomledere, for ikke å snakke om fagforeningsmedlemmer som har ulempetillegg osv. i Nordsjøen?

Men det har sikkert finansministeren allerede tenkt på.

Dårene i Dagbladet

14.11.2006 @ 12:45
Hvis vi trenger opsjoner for å få gode ledere, hvordan har da Statoil klart å øke aksjekursen like mye som Telenor (153 prosent) siden oljeselskapet ble børsnotert 18. juni 2001?

47380-172

Dette uhyre vanskelige spørsmålet må ha holdt hele Dagblad-redaksjonen i åndeløs spenning de siste dagene, dog uten at de har funnet svaret. Så derfor bruker avisen side 4 og 5 på utfordringen: FINN EN FEIL.

Nei, hva kan det være?

En ting er at avisen ikke kan regne. Jon Fredrik Baksaas tiltrådte i juni 2002 og fikk sine første opsjoner som toppsjef 21. juni 2002. Dengang var Telenor-kursen 26,60 kroner. I dag er kursen 104,50. Opsjons-Baksaas har altså en verdistigning i sitt selskap på 293 prosent.

Samme dag var Statoil-kursen på 66,00 kroner, og den har steget til 174,50 under ledelse av Helge Lund. Ikke opsjons-Lund har altså en verdistigning i sitt selskap på 164 prosent.

Det var en feil, men finnes det flere?

Tja, ta en kikk på denne grafen:

47380-173
Grafen viser prisen på nordsjøolje, som er et av Statoils viktigste produkter. Den bratte stigningen til høyre viser en ting klart: Statoil-Lund har hatt en fantastisk medvind siden juni 2002. I denne perioden har oljeprisen økt fra rundt 25 dollar per fat til nær 60 dollar per fat i skrivende stund.

Likevel har Statoil bare drøyt halvparten av kursoppgangen som Telenor.

Kanskje opsjoner har noe for seg likevel, Dagbladet?

PS: Jeg mener sammenlikningen er tullete og at opsjoner ikke er eneste måte å få en motivert ledelse. Men jeg står fast på at aksjer eller opsjoner er den beste måten å premiere både ledelsen og de ansatte dersom eierne ønsker at de skal fokusere på verdien på selskapet.

Et godt, langsiktig eksempel på det er tidligere Orkla-direktør, nå Dagbladets hovedeier, Jens P. Heyerdahl.

I støyen som nå pågår er det mange som ikke får med seg det vesentlige: Telenor-ledelsen fikk gratislodd, men de måtte lage gevinsten selv (hvis ikke kursstigningen ble kraftigere enn daværende børsverdi pluss renter ville de ikke tjent fem øre..

Selve gaven fra Telenors eiere - opsjonene på 500.000 aksjer til Baksaas - var verdt tre til fire millioner kroner, basert på normale måter å verdsette opsjoner.

Dagens klagesang blir som å gi bort et skrapelodd til jul og etterpå angre seg når mottakeren vinner.

Bøhler-brøler

13.11.2006 @ 09:29

Den uryddige kritikken mot Telenor-ledelsen har kostet staten og de andre eierne dyrt. Bare mot slutten av uken falt verdien på Telenor med over seks milliarder kroner. Opsjonene til ledelsen er peanøtter i forhold.

47380-96

Nå må snart Ap-politiker Jan Bøhler begynne å opptre ryddig. De daglige forsøkene på å styre Telenor via pressen koster selskapets eiere milliardbeløp. Foto: Scanpix

Næringsminister Dag Terje Andersen bør få ros for sin nøkterne pressekonferanse på fredag der han i praksis fredet opsjonsavtalen til Telenor-sjef Jan Fredrik Baksaas og forsøkte å roe ned støyen rundt Telenor-styret.

Det var på  høy tid, for næringsministerens viktigste bidrag før dette var å skape betydelig usikkerhet om den rødgrønne regjeringen vil felle både Telenors styre og ledelse - og dermed kaste ut de som har størst ære for at Telenors verdi har økt fra 45 til 170 milliarder kroner de siste fire årene.

Dette får aksjemarkedet med seg og kursfallet de siste dagene kan være et signal på hvordan de ser på et Telenor som blir detaljstyrt av folk som Aps Jan Bøhler.

(Les saken om det rødgrønne opprøret mot Telenor her).

Problemet med den daglige støyen er at den viser en total mangel på respekt for spillereglene i et børsnotert selskap som Telenor. Staten eier riktignok 54 prosent, men det betyr ikke at Telenor-ledelsen må lytte til ethvert utspill fra Aps venstreside.

Både den rødgrønne regjeringen og dens støttespillere må ta inn over seg at den offentlige debatten er svært skadelig for selskapet. Fredag falt Telenor nær tre prosent på børsen (fire ganger mer enn markedet generelt) og siden støyen begynte, har eiernes verdier falt med seks milliarder kroner.

Hvor mye som kan tilskrives Jan Bøhler & co., vet ingen. Men jeg våger påstanden at kravene om å kaste Telenor-ledelsen er mye dyrere enn opsjonsordningen.

Jeg er grunnleggende uenig med Bøhler når det gjelder opsjoner. For det første koster opsjonene ikke Telenor fem øre (opsjoner er i praksis et spleiselag fra eierne). For det andre har eierne tjent betydelig mer enn Telenor-ledelsen på verdiøkningene siden 2002.

Hele ledelsens opsjonsprogram er under en promille av verdiøkningen som er skapt.

Men aller viktigst er likevel at staten opptrer som en ryddig eier som aksepterer at også de andre aksjonærene skal ha et ord med i laget.

Styret velges på generalforsamling, og det er opp til næringsminister Dag Terje Andersen å bidra til å få et Telenor-styre som lytter til både staten og de andre eierne.

Styret lager opsjonsprogrammer og ansetter konsernsjef.

Dermed har næringsministeren makten, men den skal utøves gjennom Telenors valgte organer og ikke gjennom en kontaktform som enkelt kan beskrives som "viktig melding, lytt på radio".

Telenor-ledelsen bryter aksjeloven hvis den lar seg instruere av en aksjonær til å treffe beslutninger som går på bekostning av de andre eierne. Det gjelder uansett hvor høyt Jan Bøhler & co. hyler.

Telenor-sjefen er ryddig nok til å forholde seg til styret og generalforsamlingen, og der har han solid støtte for både salget av Telenor Satellite Services, opsjonsprogrammet - og for å selge Opplysningen 1881.

Til nå har Telenor-ledelsen skapt en verdistigning på godt over 100 milliarder kroner, mens kritikerne har skapt et milliard-ras. Det bør være et tankekors.


Tine melker penger

10.11.2006 @ 09:52
Med statlig godkjennelse plyndrer Tine sine konkurrenter for mange titalls millioner kroner hvert år. Hvis ikke Stortinget griper inn, mister vi siste rest av konkurranse i melke- og ostedisken.

47380-171

Nå må landbruksminister Terje Riis-Johansen vise handlekraft. Foto: Lise Åserud, Scanpix.

Grovt sett har Tine monopol på å kjøpe melk fra bøndene, og plikt til å selge melken videre til sine konkurrenter på like vilkår.

Hvert år går 1,5 milliarder liter melk gjennom Tine-systemet, og med en råmelkpris på rundt tre kroner er det snakk om betydelige beløp.

For bøndene spiller ikke melkekrigen så stor rolle. De får fast pris for melken uansett, og på lengre sikt vil bøndene trolig tjene på at det er flere konkurrenter som markedsfører osteprodukter.

Problemet er bare at Tine selger melken 50-60 øre for dyrt til sine konkurrenter. Dermed blir konkurransen urimelig for selskaper som Synnøve Finden og Q-Meieriene.

Resultatet er at Tine tjener gode penger og bygger opp store skjulte verdier, mens de private konkurrentene sliter. Og det verste er at denne plyndringen får pågå til tross for at Stortinget entydig har sagt at det ønsker konkurranse på like vilkår i melkemarkedet.

Nå har to ulike ekspertutredninger knust beregningsmetoden som Statens Landsbruksforvaltning lar Tine få bruke.

Fire av landets ledende økonomiprofessorer (to fra NHH og to fra BI) konkluderer drepende:

- Dette er oppsiktsvekkende grove feil og inkonsistente forhold. De justeringer som er gjort....virker så innlysende for lave at det vanskelig kan sees som annet enn en skjerming av Tine.


(Du kan lese hele rapporten her.)

Utredningsselskapet Econ har også vurdert ordningen, og innholdet i den rapporten er like knusende for beregningsmetoden, som ifølge Econ "har så mange svakheter og feil at det bør gjøres endringer".

De knusende rapportene imponerer ikke Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen, som mener rapporten fra Econ har lite nytt å tilføre debatten mot markedsordningen for melk. - Dette er kjent stoff, sier Riis-Johansen til departementets nettside.

Mulig det er kjent stoff, men for de private konkurrenene er det likefullt seigpining. Synnøve Finden mener å ha minst 74,9 millioner kroner tilgode. Dette er et stort beløp for et selskap som tross en omsetning på 670 millioner kroner bare satt igjen med magre 3,5 millioner kroner på bunnlinjen i fjor.

Derfor haster det å gi Q-Meieriene og Synnøve Finden den rettferdige konkurransen de er lovet. Første skritt er å stanse Tines overprising av melken.


Opsjoner er bra

09.11.2006 @ 08:16
Næringsminister Dag Terje Andersen vil innføre statlig forbud mot opsjoner. Det neste blir vel å forby børsen.

47380-170

Den rødgrønne regjeringens håndtering av næringspolitikken har vært en hodepine siden valget.

Først skulle de få nye verktøy i verktøykassa (les: redde Union). Men kassa er like tom og den første næringsministeren, Odd Eriksen, ble satt på Kato Air tilbake til Nordland.

Deretter valgte man en tømmerhugger fra Vestfold, og det er denne mannen som nå okker seg over opsjonsprogrammet i Telenor.

Dag Terje Andersen karakteriseres som en flink og populær politiker, men han har minimal utdannelse og yrkesbakgrunn for feltet han nå regjerer:


Yrkeserfaring

1979-98, 2002

Skogsarbeider

1977-79

Smelteverksarbeider


Utdanning

1976

Examen artium

2002

Journalistikk, Folkeuniversitetet


(Kilde: Næringsdepartementet)

Bakgrunnen er at Telenor-sjef Jan Fredrik Baksaas ligger an til en verdistigning på 37 millioner kroner på fire år, etter å ha økt prislappen på Telenor med 130 milliarder kroner i samme periode.

Det skremmende er at det ikke bare er Telenors opsjonsprogram som kritiseres, nei nå skal opsjoner ut av alle selskaper der staten har eierandeler.

- Vi synes ikke vi bør ha opsjonssystemer i hele tatt, sier Dag Terje Andersen til Dagens Næringsliv.

I motsetning til annen rødgrønn retorikk tegner dette standpunktet til å bli praktisk politikk i eierskapsmeldingen regjeringen legger frem i desember. Der vil man klart og tydelig flagge at staten vil stemme mot opsjoner uansett.

I praksis vil Andersen ha makt til å stanse slike belønningssystemer blant annet i Hydro, Yara, Statoil og Telenor.

Jeg har vanskelig for å forstå logikken, og tror at en slik ideologisk tilnærming kan skyve bort store utenlandske investorer som nettopp ønsker belønningssystemer hvor sjefene belønnes for å øke verdien på selskapene.

Norge har allerede et stempel i utlandet for å være uforutsigbar og vinglete, og eierskapsmeldingen vil gjøre vondt verre. Utlendingene kan med rette frykte en total uforutsigbar skattepolitikk og rene ideologiske svingninger som opsjonsstans. I praksis kan dette ødelegge aksjeverdier i eksempelvis Statoil og Telenor.

Hva er så galt med opsjoner?

I første rekke har enkelte opsjonsordninger vært urimelig gode. På slutten av 90-tallet var det ikke uvanlig at milliongevinstene allerede var sikret da lederen fikk opsjonen, og gevinstene ble skattlagt med 28 prosent. Dermed ble det en skjult og skattegunstig lønn, og disse ordningene ble med rette kritisert.

Andre ordninger, som den i Telenor, blir kritisert fordi lederen får mange penger. Siden de aller flere opsjonsordnigner utdeles etter børskursen, avhenger gevinsten av hvor mange aksjer lederen får kjøpe - og hvor stor verdiøkningen er per aksje.

Baksaas tjener 37 millioner fordi staten og de andre eierne har tjent 130 milliarder!

Og da er vi til kjernen ved det som er bra med opsjoner. Sett fra eiernes side er verdiøkning det viktigste, og derfor ønsker de å få ledelsen til å fokusere på verdien på selskapet. Den måles best ved aksjekursen.

Opsjoner er altså ikke noe annet enn en bonusordning som bestemmes av hvor høy aksjekursen er.

Etter min mening er det  her Andersen sporer av i ren ideologi: Som eier bør han ønske at Telenor-sjefen er opptatt av verdiene i selskapet, og heller fokusere på hvor stor bonusen bør kunne være.

Staten burde altså ikke stemme mot alle opsjoner, men nøye seg med å drepe opsjonsprogrammer som er urimelig gode.

Andersen mener Baksaas får for mye, jeg mener det er fortjent. (Og det kan jo være en trøst for næringsministeren at Telenor-sjefen må betale rundt 10 millioner kroner i skatt på gevinsten). 

- Jeg har ikke registrert at det er stor etterspørsel etter norske toppledere i utlandet, sa Andersen i Dagsnytt 18 i går.

Det er sikkert like riktig som at det ikke er noe særlig rift etter norske politikere i utlandet, heller.

Grådig Telenor-eier

08.11.2006 @ 08:47

Næringsminister Dag Terje Andersen må være Norges grådigste mann. Etter at staten har firedoblet verdiene sine i Telenor på like mange år, klager ministeren - og hovedeieren - på de som har gjort jobben.

47380-168

Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas har landets grådigste eier. Foto: Telenor.

Den norske debatten om opsjoner er helt bak mål. Fra å være en kritikk av enkelte uheldige og stygge opsjonsavtaler, har nå selve ordet opsjon blitt et skjellsord.

Det er det ingen grunn til, og jeg ser absolutt ingen rettferdige begrunnelser for å kritisere Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas for hans opsjonsgevinster.

Det ser derimot hovedeieren:

- Dette er veldig uheldig. Det sender et dårlig signal til omverdenen og til ansatte, sier næringsminister Dag Terje Andersen til Dagens Næringsliv.

Og avisen har innkalt "the usual suspects":

- Dette er uklokt...veldig provoserende (Ap-politiker Jan Bøhler).
- Dette er en urimelig gevinst til en enkeltperson i et selskap (Lars Peder Brekk, Senterpartiet).

Men er Telenor-sjefens gevinster så urimelige?

I praksis fikk han lov til å kjøpe aksjer til rundt børskurs i 2002 og 2003 (dengang var kursen rundt 25 kroner). I dag sitter han på en gevinst for disse aksjene på tilsammen 37 millioner kroner - nøyaktig samme gevinst som han ville hatt om han hadde kjøpt aksjene på børsen i 2002/2003.

Det skal tilføyes at det er en forskjell, og det går på risiko. Hadde Baksaas kjøpt aksjer, måtte han trolig satt seg i dyp gjeld. Opsjoner er mye billigere, så man kan si at staten og de andre eierne ga Telenor-lederne noen gratislodd.

47380-169

Eierne ga altså Telenor-sjefen en økonomisk gulrot for å få opp aksjeverdiene i selskapet. Og Baksaas har levert. Aksjekursen er firedoblet fra bunn-nivået (se grafen her). I dag er Telenor verdt 177 milliarder kroner.

Og når man vet at staten har 54 prosent av selskapet, er det enkel hoderegning å se hva staten har hatt av verdistigning i de samme fire årene.

Vi snakker om en verdistigning på nærmere 60 milliarder kroner for næringsminister Dag Terje Andersens departement.

Og for å gjøre bildet komplett: I samme periode har Telenor og Baksaas fått skyllebøtter av kritikk for nesten alt de har gjort, fra nedbemanning til det nylige salget av Telenor Satellite Services.

Først forsøker man altså å stikke kjepper i hjulene, deretter klager man over at noen promiller av gevinsten går til ledelsen.

Snakk om grådig eier!


Ønsker vi gamle ansatte?

07.11.2006 @ 09:09
Inntil i går fikk bedriftene en milliard kroner i statsstøtte per år for å ha folk over 62 år i arbeid. Nå har regjeringen funnet ut at tiltaket ikke ga noen effekt.

47380-134

Den rørende enigheten om sykelønnsarbeidet viser i praksis en ting: Hverken LO, NHO eller den rødgrønne regjeringen ønsker å gjøre stort for å få ned sykefraværet.

* De fleste ansatte vil fortsatt få like mye penger for å være hjemme som for å gå på jobb.
* Bedriftene skal heller ikke svi for sykefraværet.

Og dermed var det bare å kalle inn journalistene som kunne ta bilder av de nye hjertevennene, LO-leder Gerd-Liv Valla, NHO-direktøer Finn Bergesen og statsminister Jens Stoltenberg.

I seg selv er flere av tiltakene til sykelønnsutvalget fornuftige (du kan lese en oversikt her).

Det er fornuftig å bruke  630 millioner kroner på å kjøpe sykemeldte foran i sykehuskøene slik at de kan komme tilbake i arbeid, og det vil trolig også være positivt å tvinge arbeidsgiver, arbeidstaker og legen til å samarbeide om å lage tiltak for å få langtidssykemeldte tilbake på jobb.

Likevel er det vanskelig å fri seg fra en mistanke om at det i praksis er et tilbaketog fra forslag som ville fått en viss effekt, til fordel for litt tallmagi for å stå på ønsket om å redusere utgiftene med 2,5 milliarder kroner. De offentlige utgiftene, vel å merke.

Kommunene får en stor del av regningen ved at deres skattesatser settes ned. Begrunnelsen er at de uansett får mer penger i skattetilgang neste år og at disse pengene kan gå til staten.

Utvalget har hatt seks møter, og det produktet er et ganske tynt dokument (her kan du lese det).

Det underligste forslaget er å fjerne den såkalte seniorsatsen i arbeidsgiveravgiften. I praksis har det vært en statsstøtte på 930 millioner kroner for å sysselsette eldre arbeidstakere.

I en radiodebatt i går uttalte fornyingsminister Heidi Grande Røys at seniorsatsen ikke hadde noen effekt.

Dette virker underlig, spesielt fordi differansiert arbeidsgiveravgift eksempelvis i distriktene har vært et tiltak Norge har kjempet knallhardt for å beholde overfor EU. Når det gjelder distriktstøtte, tror man altså at den samme økonomiske gulroten virker.

47380-167

Folketellingen fra 2001 viser at mange faller ut av yrkeslivet når de nærmer seg 60 års-alderen.

(SSBs tall viser at sysselsettingen faller kraftig når folk blir eldre - her er ferske tall).

Jeg våger en annen forklaringsmodell enn Grande Røys, og det er at staten bruker brems og gass samtidig overfor eldre arbeidstakere. Verst er AFP-ordningen, som er et spleiselag mellom LO, NHO og staten for å hjelpe folk over 62 år ut av arbeidslivet.

Nå fjerner man altså gasspedalen, men beholder bremsen.

Hvis noen tror det vil gi økt sysselsetting blant de eldre, er jeg spent på å høre begrunnelsen.

Hanssen bruker markedet

06.11.2006 @ 08:20

Nordmenn blir friskere og friskere, men samtidig øker antallet uføre. I år vil nær 700.000 mennesker leve av statlig hjelp, istedenfor å jobbe. Godt vi har en Ap-minister som bruker markedet for å gjøre noe med det.

47380-165

Bjarne Håkon Hanssen bruker økonomiske gulrøtter for å få ned ledigheten. Foto: Cornelius Poppe, Scanpix.

Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen er regjeringens utrettelige dieselmotor. Han går løs på den ene reformen etter den andre, og viker ikke unna for tiltak som skaffer ham uvenner blant de rødgrønnes støttespillere.

Hvert år innvilges rundt 30.000 søknader om uføretrygd, og rundt 500.000 årsverk går tapt på grunn av sykdom og at folk er uføre.

47380-166


- De siste 20 årene har det imidlertid vært en sterk vekst i antallet som lever på livsoppholdsytelser fra det offentlige. Denne veksten har skjedd til tross for at helsetilstanden i befolkningen samlet har blitt bedre. Mye av veksten har sammenheng med at befolkningen har blitt eldre, men det forklarer langt fra alt. Regjeringen har som mål å snu denne trenden, heter det i stortingsmeldingen som Arbeid- og inkluderingsministeren la frem på fredag.

Hvis vi bare klarer å redusere antallet uføre med 10 prosent, vil Norge spare 20 milliarder kroner årlig.

Tiltakene Hanssen legger frem handler i hovedsak om to ting:

- å samordne offentlige støtteordninger på ett kontor, med en saksbehandler (NAV-reformen).
- å sy sammen individuelle ordninger for den enkelte slik at vedkommende premieres for å jobbe.

Et sentralt tiltak er å gi den enkelte en garantert inntekt, men å kreve at vedkommende yter noe tilbake.

Samtidig åpner man for at arbeidsgiverne kan få tilskudd for å ansatte funksjonshemmede eller andre med redusert arbeidsevne.

I praksis bruker Bjarne Håkon Hanssen økonomiske virkemidler (les: det utskjelte markedet) for å stimulere folk til å arbeide og til å stimulere arbeidsgiverne til å ansette arbeidstakere med problemer.

Det er bra.


Imponerende av Røkke

03.11.2006 @ 10:14
At Aker nå tjener en milliard i kvartalet viser at Kjell Inge Røkke har gjort jobben. Han har fått mye kjeft, og mye har vært fortjent. Men nå fortjener han ros.

47380-164

Det lønner seg å være god. Foto: Jarl Fr. Erichsen

- Kjell Inge har sluttet med først og fremst å tenke på hva som er bra for Kjell Inge. Nå tenker han hva som er best for Aker først.

Dette utsaget kommer fra en av Røkkes tidligere nære partnere, og det illustrerer hvordan folkene rundt Moldes største sønn ser på forvandlingen.

Der det tidligere var råkjør mot mindetallsaksjonærer, "butikk i butkken" og vel smarte finansielle finter, ser man nå et fokus på industriell drift.

Med unntak av den stygge båtsertifikatsaken har faktisk Kjell Inge Røkke maktet et totalt hamskifte de siste to-tre årene.

Jeg har skrevet biografi om Kjell Inge Røkke. Arbeidet brakte meg blant annet til Romsdal og til Seattle i forsøket på å gå opp Røkkes fotspor. Inntrykket var det samme alle steder: Røkke var en engasjert rabagast som satte seg selv og sitt først, og som var villig til å kutte hjørner for å nå sine mål.

Personlig mener jeg dette hengte ved Røkke langt inn i Aker-tiden. Overtagelsen av Aker og innfusjoneringen av RGI var i smarteste laget, likeså hardkjøret mot småaksjonærene.

Den store forvandlingen kom med overtaket av Kværner.

Røkke fikk et milliardproblem i fanget og hadde nok med å overleve økonomisk. Han svarte med energi og langsiktighet og begynte å rydde. Nå har han selvsagt hatt stor hjelp av oljeprisen, men tilbake står likefullt et konsern med en håndfull børsselskaper.

Etter 3. kvartal har Aker et overskudd på 3,4 milliarder kroner. Nye gigantoppdrag har økt ordrereserven med 30 milliarder kroner. Aker Kværner går på skinner, mens Aker Yards sliter litt med et prosjekt.

Investorene som satset på Aker og Røkke for ett år siden har doblet pengene sine (du kan se grafer og nøkkeltall her).

Ifølge Kapital er Kjell Inge Røkke nå landets 3. rikeste med en anslått formue på 17 milliarder kroner. Formuen er doblet på ett år.

For en gangs skyld er det en hyggelig moral å trekke ut av historien: Det lønner seg å være god!

Rust deg for rentehopp

02.11.2006 @ 12:13

Norges Bank hever renten med 0,25 prosent og åpner samtidig for flere, kjappe rentehopp. Nå gjør man klokt i å ta høyde for enda høyere rente neste år.

47380-162

Visesentralbanksjef Jarle Bergo. Foto: Scanpix


Grovt sett er det tre forhold som styrer hvor høy renten vil bli:

* Norges Bank ønsker en inflasjon på 2,5 prosent (som en temperaturmåler for vekst og kapasitetsutnyttelse i norsk økonomi).

* Kronekursen må ikke bli for sterk, det rammer norske eksportbedrifter.

* Andre mål på press i økonomien, for eksempel tilgangen på arbeidskraft.

I sitt mandat skal Norges Bank styre etter inflasjonen, og isolert sett tilsier den at man IKKE skal sette opp rentene. Inflasjonen er fortsatt langt under målsetningen.

Problemet er bare at alle andre tegn tyder på en sterk økonomi.

Ledigheten nærmer seg 60.000, som er det laveste tallet på mange, mange år. Vi ser alle polske snekkere og svenske restaurantarbeidere, og begge deler forteller om et land med sterk mangel på arbeidskraft. Legg til kraftig boligvekst og gode resultater i mange bedrifter, og man ser klart at Norge har en sterk høykonjunktur.

Dette er årsaken til at Norges Bank nå setter opp rentene med 0,25 prosentpoeng. Det var ventet og varslet.

Du kan lese svarene fra sentralbanken til våre lesere her.

Reaksjonene i finansmarkedene forteller at man har sterk tro på at Norges Bank har kontroll. DnB Nor spår riktignok sju nye rentehopp fra nå og ut neste år. Er det riktig, kan du forvente deg 2,0 prosent høyere rente enn du hadde i forgårs. Det vil svi for svært mange.

Til gjengjeld står de lange rentene bom stille. Det betyr at renteaktørene ikke har tro på at norsk økonomi vil gå inn i en voldsom renteoppgang, men at man tror på en myk landing.

Enkelt sagt må vi ta medisinen fra Norges Bank, det vil holde oss friske på lengre sikt.

Altså renteoppgang, men intet sjokk.


10 år med Nettavisen

01.11.2006 @ 08:25
Nettavisen så dagens lys for 10 år siden i dag. Det har vært ti eventyrlige år med internett, og de har forandret verden.

47380-160

Nettavisens første ledelse: Stig Eide Siversten, Odd Harald Hauge og Knut Ivar Skeid.

Sommeren 1994 var jeg i Stanford, California og hadde et to timer langt møte med en ivrig datamann som het Marc Andreesen.

Hjemme i Norge var internett i praksis ensbetydende med epost, og det var en langtekkelig affære å ta imot sendinger med bilder og andre tunge datafiler.

Andreesen hadde utviklet Mosaic, som var verdens første utbredte nettleser. For første gang fantes et redskap for å presentere tekst og bilder på avislignende skjermbilder. Andreesen gikk videre og startet Netscape og to år senere var han over hele forsiden på Time Magazine.

Omtrent samtidig satset risikovillige investorer 30 millioner kroner på ideen til Nettavisens gründer Odd Harald Hauge, og sammen med Knut Ivar Skeid og Stig Eide Sivertsen dro han igang avisen du nå leser.

47380-161

Nettavisens første forside.

For gründerne ble Nettavisen et økonomisk eventyr. Lenge før selskapet begynte å tjene penger, steg verdsettelsen. Og i motsetning til mange andre nettformuer ble Nettavisen byttet til klingende mynt: Først salg til svenske Spray, og deretter til tyske Lycoos. De norske investorene tjente flere hundre millioner kroner og tyskerne tok regningen.

Noen år senere - ved årsskiftet 2002/2003 - kjøpte TV 2 Nettavisen for 22 millioner kroner. Med på kjøpet fulgte et fremførbart underskudd på en halv milliard. For TV 2 ble kjøpet et eventyr.


47380-159

Nettavisen i dag.

Nettavisen var Norges første frittstående nettavis, og en av de første i verden som ikke var et sideprodukt av en større publikasjon. Utfordringen ble hurtig møtt med store ressurser fra de fleste norske aviser, og i dag er Norge et av få land i verden hvor mediebedrifter dominerer topplisten på internett.

Om ikke leserne flykter fra papir, så dør de ut. I et tempo på cirka to prosent hvert eneste år. Men samtidig har mange mediebedrifter klart omstillingen. Papiravisene har - klokt nok - gitt opp kampen om å være først, men tatt igjen ved å satse på forbrukerjournalistikk, underholdning og kommentarer.

Fra den spede starten på midten av 90-tallet omsetter nettet nå merkevareannonser for rundt en milliard kroner i året. Rubrikk har flyttet fra papir til nett. Dette var også spådommen til nettets gründere, og latteren de ble møtt med har nå forstummet. Til gjengjeld lever papiravisene fortsatt i beste velgående.

Avisen du nå leser leses av godt over en million mennesker i uken. Vi har lansert nye satsinger som Side2 (underholdning/livsstil), FXT (fotball), NA24 (økonomi) og lokalsider som iBergen og iOslo.  Fra en håndfull medarbeidere teller redaksjonene nå 65 journalister. De produserer godt over 250 saker hver eneste dag.

Her kan du lese mediekommentator Are Slettans vurdering av historien.

I dag feirer vi oss selv etter å ha vært utfordrer i ti år. Men samtidig må vi erkjenne at mediebedriftene nå blir utfordret. Nå er det vi som har noe å beskytte mot bloggere og brukergenererte sider som MySpace og YouTube.

På verdens toppliste er samtlige giganter nystartede bedrifter. Du finner ingen tunge mediehus blant Google, MSN, Ebay og Yahoo.

Med den lave terskelen for å starte nye bedrifter på internett, er det fritt frem for iderike mennesker som klarer å få kapital i ryggen. Foreløpig har ingen nordmenn klart noe tilsvarende som mannen jeg møtte på Stanford for 12 år siden, men det hadde vært morsomt om for eksempel Opera eller Fast klarer å ta steget.

Til lesere og annonsører: Takk for de 10 første årene!

hits