TV2Nettavisen

Gratulerer, Tromsø!

30.03.2007 @ 16:13

Tromsø er den store vinneren og skattebetalerne de store taperne, hvis ishavsbyen får OL i 2018. Glem snakket om etterbruk og ringvirkninger, dette er milliarder for noen ukers folkefest.

image251

Tromsø blir svinedyrt, men spektakulært. Foto: Paul Weaver, Nettavisen.

Med knappest mulig flertall ble Tromsø valgt som norsk søkerby. Når idrettspresidenten må bruke sin dobbelstemme, er det åpenbart at det ikke står noen samlet nasjon bak.

Men samtidig har vurderingen vært at Tromsø vel er den eneste norske byen som har en reell mulighet til å få OL.
Skulle det mot formodning lykkes, er det duket for en milliardregning for staten.

Det blir svindyrt, men et OL i Tromsø blir spektakulært. De nordligste olympiske leker noensinne, arktiske opplevelser rett utenfor arenaene og (med litt flaks) strålende sol, og hvite fjell. TV-bildene vil bli fantastiske.

For Tromsø-regionen er et slikt nasjonalt løft gull verdt. Riktignok overdriver man ettervirkningene, men de færreste på Lillehammer ville nok vært OL foruten. Det betyr gode idrettsanlegg, og store investeringer i nye veier og moderne teleinfrastruktur.

Mentalt blir det også en vitamininnsprøytning for en hel landsdel.

Men det er flere tapere enn vinnere i en slik søkerbykonkurranse. Det mest sannsynlige utfallet er at Tromsø ikke får OL i 2018, og da snakker man om mange titalls millioner i tap for kommunen - og en gedigen blåmandag.

Den største taperen blir likevel staten og skattebetalerne. Tromsø-OL vil koste over 15 milliarder kroner, og politikerne kan allerede nå forberede seg på en statlig garanti på åtte-ti milliarder kroner.

Det er penger det også.

Kulturminister Trond Giske sier riktignok at han ikke kan love noen statsgaranti.

- Det er ikke sikkert at det er riktig å bruke så mye ressurser på OL, understreket han på en pressekonferanse.

Jeg vil si det enda sterkere: Det er sikkert at det ikke er riktig å bruke så mye ressurser på OL.

Men det spiller ingen rolle.

Nå er loddet kastet, og får Tromsø OL - så får de også de statlige milliardene.

Det er like sikkert som at det blir snø i Tromsø vinteren 2018.


Griske Giske

29.03.2007 @ 08:41
Kulturminister Trond Giske vil tvangsinnføre pengeautomater i nær 150 kommuner som ikke ønsker dem. Det er ikke så farlig med de spilleavhengige så lenge pengene deres går i statens lommer.

image250

Trond Giske vil tvangsinnføre 10.000 pengeautomater over hele landet, selv om kommunene sier nei. Foto: Grete Johannessen, Scanpix.

I Tramteaterets tv-serie rotter skurken Audun Automat seg sammen med Kollbjørn Kommune for å lure inn pengeautomater overalt.

I dagens virkelighet tar Griske Giske alle pengene selv, og valser suverent over kommunene.

En undersøkelse Aftenposten har gjort viser at fire av fem ordførere sier entydig nei til å få nye pengeautomater fra Norsk Tipping.

Det lokale engasjementet er sterkt:

- Helt umulig for meg å akseptere spillerautomater, sier ordfører Arne Thomassen i Lillesand.

- Hvis man sammenligner spilleavhengighet med alkoholisme, blir det å sette ut nye automater å sammenligne med å tilby vin istedenfor brennevin til en alkoholiker, sier ordfører Egil Langaard i Flesberg.

- Skulle ønsket totalt forbud mot spilleautomater, sier Karl Edvard Aksnes i Gjesdal.

(Kilde: Aftenpostens papirutgave).

I storbyene Oslo, Bergen, Drammen og Tromsø er det blankt nei til nye automater, men Trond Automat er ubøyelig. Utsiktene til en ny milliardinntekt til Kulturdepartementet og Norsk Tipping er for fristende. Gulroten er at endel av overskuddet går til gode formål, men det hjelper ikke de spillavhengige.

Absurd nok vil alle pengeautomatene bli fjernet fra 1. juli i år, men det blir bare et halvt års fred. Fra 1. januar skal10.000 nye automater settes opp over hele landet, påstemplet Norsk Tipping.

Den ferskeste statistikken fra Lotteritilsynet viser at det årlig spilles for utrolige 27,8 milliarder kroner på automat her i landet. Av dette er 5,3 milliarder kroner rent tap for spillerne.

Det er bred enighet om at spillavhengighet er et omfattende samfunnsproblem, og med de beløpene det her er snakk om, er det helt klart at spilleautomater bidrar til å dra en rekke mennesker inn i et økonomisk uføre.

Disse problemene må kommunene takle.

Da er det en selvfølge at de samme kommunene må kunne si nei til pengeautomatene fra Trond Automat.

Fanden og hans publikum

28.03.2007 @ 09:07
Utviklingsminister Erik Solheim tenkte nytt om å importere sykepleiere fra u-land, og har siden fått velte seg i kritikk fra høyre og venstre. Der fikk fanden fordi han var dum, og ikke beregnet sitt publikum.

image249

Utviklingsminister Erik Solheim får kritikk fra høyre og venstre. Det er ufortjent. Foto: Utenriksdepartementet.


Kritikerne som i et døgn har hudflettet Solheim har foreløpig ikke berørt kjernen i saken:

- Vesten importerer hvert eneste år millioner av høyutdannede fagfolk fra u-land.
- De samme landene har i mange tilfeller mangel på de samme fagfolkene.
- Norsk helsevesen vil kollapse uten arbeidsimport.

Dette er kjennsgjerninger.

Du kan lese hva Solheim mener her (trykk her).

Når sykepleieforbundet vil ha flere sykepleiere ut i arbeid, er det bra - men utilstrekkelig. Politikerne som tar til orde for at vi må løse våre egne problemer selv, snakker vissvass mot bedre vitende. Vi kommer rett og slett ikke til å få nok helsepersonell på denne måten.

Det eneste troverdige alternativet til arbeidsinnvandring er at vi må leve med skrikende mangel på pleiere.Det betyr for eksempel dårlig eldreomsorg i mange tiår fremover.

Å mene at Norge må få føle på kroppen den samme mangelen som i Afrika, er i det minste et prinsippielt syn. Men mener du virkelig det Per-Kristian Foss?


Siden Solheims utspill nå gjennom media og kritikk er forenklet ned til at Norge vil importere 130.000 sykepleiere fra Afrika, kan det være på plass med en repetisjon.

Solheim mener at arbeidsinnvandring og migrasjon er bra, så lenge det ikke tapper landene for fagfolk. Derfor: Skal vi importere sykepleiere fra Ghana, så må vi bidra til at landet utdanner enda flere sykepleiere.

Hvis Norge bidrar til å utdanne flere sykepleiere enn de som innvandrer til Norge, har vi slått to fluere i en smekk - og gjort verden bedre både i Ghana og her hjemme.

Var det så vanskelig?

Import av leger fra uland

27.03.2007 @ 09:59
Statsråd Erik Solheim mener at Norge trenger 130.000 helsefagfolk de nærmeste årene, og han vil importere dem fra uland. En meget dristig tanke fra SV-politikeren.

image248

Utviklingsminister Erik Solheim vil utdanne sykepleiere i Afrika før vi importerer dem til norske helsevesen. En dristig og god tanke. Foto: SV.

Med en arbeidsledighet lik null og skrikende mangel på fagfolk, trenger Norge å importere kvalifisert arbeidskraft fra utlandet.

Det krever at vi slutter å se på innvandrere som et problem, og lærer av en stat som California hvor massiv arbeidsinnvandring har skaffet rimelige landarbeidere (mexikanere) og høyt kvalifiserte ingeniører, blant annet fra India.

Men import av fagfolk fra uland reiser også etiske problemstillinger. I et land som Zambia er for eksempel ni av ti utdannede leger på jobb i utlandet. Fenomenet kalles hjerneflukt, og det er ikke slik at pengene fagfolkene sender hjem er nok til å kompensere for de økonomiske virkningene av at fagfolkene forsvinner.

I en kronikk emigrasjonsforsker Arno Tanner har skrevet i Verdensmagasinet X (les den her), hevder han at en stor del av pengeoverføringene tilbake til hjemlandet går til en liten elite - og at pengestrømmen blir mindre etterhvert som båndene til hjemlandet slites ned.

Det er denne debatten utviklingsminister Erik Solheim kaster seg inn i når han vil importere sykepleiere og leger fra uland: -I Norge er det snakk om at vi trenger 130 000 flere ansatte i helsevesenet i de nærmeste årene. Bare i Norge. Det betyr at bare Norge aleine kan renske Afrika for sykepleiere og leger, sier Solheim.

Solheims løsning er bistand til å utdanne helsepersonell i overflod i ulandene, slik at vi uten moralske skrupler kan åpne grensene for afrikanske leger og sykepleiere. Det er en meget god tanke.

Dessverre klarte ikke Solheim å lansere forslaget uten å dra Frp inn i saken, og han får umiddelbart svar på tiltale:

- Det ser ut til at Bjarne Håkon Hansen og Erik Solheim lever i sin egen verden. Det eneste man vil oppnå gjennom massiv arbeidsinnvandring fra u-land er økte integreringsproblemer, undergraving av norske lønninger, økte klasseskiller og at u-land mister de få helsearbeiderne de allerede har, sier Frps innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen.

Nå kan kanskje NRK ha noe av skylden for at ikke Frp-talsmannen har fått med seg hele poenget. Erik Solheim foreslår ikke masseinnvandring fra u-land, hans hovedpoeng er at vi må gi bistand for å motvirke at det blir en ren hjerneflukt.

En god måte å gjennomføre det på er å forsterke den offentlige støtten til norske universiteter som etablerer brohoder og utdanning i u-land.

 

Enda en lov uten betydning

26.03.2007 @ 09:48

Kulturminister Trond Giske vil forby videresalg av konsertbilletter, men lovforslaget er så fylt av huller at det heldigvis ikke får noen stor betydning.

image247

Mick Jagger er et knapt gode. Det forandrer ingen lov. Foto: Scanpix

Mange stod i dag i kø for å sikre seg billetter til Rolling Stones-konserten på Valle Hovin 8. august.

De fleste andre har jobber hvor de ikke kan stikke av en halvtime for å kjøpe en rockebillett. Og hvis de heller ikke har tid å vente en evighet på telefon eller internett, får de ikke billett på slike megakonserter.

Dette er den enkle bakgrunnen for at det finnes et marked for kjøp og salg av konsertbilletter. Som i de fleste andre markeder styres prisen av tilbud og etterspørsel.

Omsetningen er helt frivillig. Og da må man anta at både kjøper og selger av billetter er fornøyd med prisen de er enige om -  for eksempel 2.000 kroner (selv om pålydende er 810 kroner).


Følgelig innfører Trond Giske nå en lov som hverken løser et reelt problem eller får noen stor betydning. Det blir nemlig ikke flere Rolling Stones-billetter selv om videresalg forbys. Noen kommer inn, andre står utenfor. Slik er det med knappe goder.

Etter en omfattende høringsrunde foreslår regjeringen nå å forby videresalg av billetter (les lovforslaget her).

Det blir enda en lov uten betydning.

Fordi:

- skadevirkningene av dagens situasjoner er lik null
- såkalt svartebørssalg vil ikke gi straff
- lovforslaget kan være juridisk tvilsomt i forhold til EØS
- utenlandske billettselskaper kan fortsette som før via internett.

Svært mange av høringsinstansene sier rett ut at et forbud uten straff er et slag i luften. I prakis blir det opp til Forbrukerombudet å slå ned på markedsføringen, men de vil stå hjelpeløs overfor utenlandske selskaper som bruker internett.

I praksis tar staten på seg en jobb som konsertarrangørene burde gjort selv. Den enkleste løsningen er å selge billettene til fysiske personer og avkreve legitimasjon. Det ble gjennomført med stort hell under fotball-VM i Tyskland.

At det i hele tatt er et svartebørsmarked, skyldes at det er for få plasser på konserten, eller at prisen var for lav i utgangspunktet.

Konsertarrangørene er kommersielle aktører som setter prisen så høyt de tør (810 kroner for Rolling Stones er dyrt!). At de sutrer over å gå glipp av profitt i andrehåndsmarkedet, er rene krokodilletårer. Sannheten er at de kunne fjernet useriøse svartebørshaier med et mimimum av egeninnsats.

Se for eksempel på Manchester United. Der brukes klubbens egen hjemmeside til å legge til rette for annenhåndsomsetningen (se her).

Hvorfor bruke statens ressurser på å gjøre en jobb arrangørene fint kan utføre på egen hånd?


Norges rikeste sutrer

22.03.2007 @ 09:09
Skipsreder John Fredriksen har tjent 43 milliarder kroner uten å betale fem øre i skatt til Norge. Likevel benytter han enhver anledning til å sutre og klage på behandlingen i gamlelandet.

image246

Skipsreder John Fredriksen føler seg forfulgt i Norge. Foto: Per Ersvik, NA24.

Man kan godt bli forfulgt selv om man er paranoid, heter det.

I dag står norgeshistoriens mest suksessfulle skipsreder frem med tre siders klagesang, samt hele forsiden i Dagens Næringsliv. "Føler seg forfulgt i Norge: - Ikke mulig i min situasjon å bo i Norge".

Fredriksen er kypriot. Han flyr verden rundt i luksusjet og har gedigne palasser på Kypros, i Marbella, London, Oslo, på Nøtterøy og på Geilo. Og han er den uten sammenlikning rikeste nordmannen, eller eks-nordmannen, hvis vi skal være helt nøyaktig.

Suksessen ser ikke ut til å ha smittet over på humøret: - Det er vel noe misunnelse ute og går, sier han, før avisen lar ham nærmest uimotsagt forsette sin lange klagesang over norske myndigheter.

Men har Fredriksen noe å klage over?

I 1986 ble han varetektsfengslet, mistenkt for forsikringssvindel og råoljetyveri for over 50 millioner kroner. Påtalemyndighetene hadde underskrevne forklaringer fra en lang rekke sjøfolk, og det er hevet over tvil at de fikk penger svart fra rederiet for å tappe olje fra lasten og bruke den til drivstoff ombord.

Etter en håpløs etterforskning endte saken med at Fredriksen godtok to millioner kroner i bot for å ha brukt lasten til drivstoff. (Han ble altså ikke frikjent, slik mange tror).

Siden har han vært i en serie klammerier med ligningsmyndighetene fordi han i flere år i praksis bodde i Norge uten å skatte hit. Men alle disse sakene har han konskvent kommet seg unna, og nå er han trygt forankret i sitt skatteparadis i Middelhavet.

Saken som nå har fått det til å koke over, gjelder riggselskapet Eastern Drilling. Kort fortalt mener Oslo Børs at Fredriksen må heve sitt bud på selskapet fra 92 til 135 kroner fordi han i praksis kontrollerte over 40 prosent av selskapet tidligere enn antatt.

Striden er en helt normal juridisk konflikt ved Oslo børs, og tematikken rundt tilbudsplikt har vært en gjenganger i en lang rekke saker.

Oslo børs har tatt seg den frihet å behandle skipsreder John Fredriksen likt med alle andre.

Det får han tåle.

Gir vi opp de langtidsledige?

21.03.2007 @ 09:52
Nær 8.000 langtidsledige er ikke fulgt opp overhodet de siste tre månedene, viser en granskning fra Riksrevisjonen. Er vi i ferd med å misbruke en historisk mulighet til å løse et stort samfunnsproblem?

image245

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen sliter fortsatt med 20.000 langtidsledige her i landet. Nesten halvparten av dem har ikke fått oppfølging på flere måneder.

Norsk økonomi går på høygir og vi har så skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft at vi importere servitører fra Sverige og snekkere fra Polen og Baltikum.

Samtidig klarer vi ikke å få norske langtidsledige ut i jobb. 

Dette er et stort sosial problem for den enkelte ledige, men samfunnet går også glipp av en årlig verdiskapning på mange milliarder kroner. 

Hva er grunnen til at vi fortsatt har rundt 20.000 langtidsledige og omtrent like mange arbeidsledige ikke-vestlige innvandrere?

 Den ferske undersøkelsen fra Riksrevisjonen gjennomgår Aetats ulike tiltak for å sjekke hva som virker. Årlig bruker Aetat rundt 3,3 milliarder kroner i arbeidsmarkedstiltak, men Riksrevisjonens tall viser at enkelte av tiltakene har lite eller liten betydning for å få folk i jobb.

Det enkelttiltaket som virker best er lønnstilskudd. Flere arbeidsgivere lar seg friste hvis de får penger fra staten, og lønnstilskudd øker sjansen for å komme ut i arbeid etter tiltaket med 22 prosent.

Språkopplæring er et annet tiltak som virkelig har effekt.

Det mest skremmende i undersøkelsen fra Riksrevisjonen er likevel hvor lite systematisk Aetat er i å lære av sine egne erfaringer. Dette kommer spesielt til uttrykk i de store regionale variasjonene.

image244

(Kilde: Riksrevisjonen/SSB).

Mens Østfold har 15,7 prosent ledighet blant ikke-vestlige innvandrere, er tallet 7,5 prosent i Sogn og Fjordane.

Nå finnes det knapt noe mirakelkur for langtidsledighet, men det er skremmende at så mange som 8.000 langtidsledige ikke har fått en eneste samtale med Aetat de siste tre måneder. Det er hele 44 prosent av gruppen som har gått ledige i over et halvt år.

Betyr det at vi i praksis har gitt dem opp, og at uføretrygd er neste stopp?

Statskirke uten prinsipper

20.03.2007 @ 09:52
Arbeiderpartiet klarer ikke å bestemme seg for å beholde eller avskaffe statskirken, og lander på et merkelig standpunkt blottet for prinsipper.

image243

Kirkestatsråd Trond Giske gir ikke Kirken frihet, men lar dem beholde pengene. Foto: Ole Berthelsen.

Folk flest er medlemmer i statskirken, men folk flest går ikke i kirken. De fleste av oss mener noe om kvinnelige biskoper og homofile prester, men knapt noen deltar i kirkelige valg.

Resultatet er en underlig situasjon hvor 83 prosent av den norske befolkningen er medlemmer av statskirken, men de færreste har noengang gjort noe aktivt valg.

Likevel er lovverket fortsatt ganske sterkt i å knytte en religion opp mot statsmakten. Mest ytterliggående er grunnlovens paragraf 2, som sier: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme."

Problemet er bare et stort misforhold mellom grunnloven og folks hverdag i en tid hvor stadig færre regner seg som personlig kristne. Misforholdet blir enda større av at nye innbyggere praktiserer helt andre religioner.

Derfor kom da også det statlige Gjønnes-utvalget til at tiden er moden for å oppløse skille stat og kirke.

Og dermed starten en hard strid om penger, innflytelse og styring.

Kirken ønsker å beholde medlemmer og årlige offentlige bidrag på tre milliarder kroner, men vil bestemme selv.

Nei, sier Arbeiderpartiets sentralstyre: - Den norske kirkes indre demokrati er i dag for svakt. Alt for få medlemmer deltar ved valg og det direkte demokratiet er lite utbygd, heter det i uttalelsen.

Dermed lander partiet på et mellomstandpunkt hvor de beholder statskirken, men stryker den religiøse forankringen i grunnloven.

Samtidig ønsker man å fjerne regelen i grunnloven (paragraf 12) som sier at over halvparten av statsråd må være medlem i statskirken. Derimot må kirkestatsråden være medlem.

I ytterste forstand kan Kirken da bli styrt av en kun en kirkestatsråd, hvis alle andre ministre har meldt seg ut. Det vil være det nærmeste vi kommer en pave her i landet.

Saken sendes nå ut i Arbeiderpartiets lokale organer som et underlig kompromiss hvor man fjerner religionen fra grunnloven, men beholder Statskirken - inntil videre.

Uansett kan vedtaket i Arbeiderpartiets sentralstyre bety game over for de som ønsket et brudd mellom stat og kirke i denne omgang.

SVs kirketalsmann på Stortinget, Rolf Reikvam, er oppgitt. - Ap vil beholde samrøret mellom religion og stat. Det er et svært dårlig forslag, sier han til Nettavisen.

Trøsten for kirken får være at Arbeiderpartiet lar dem beholde pengene fra staten: "Statens økonomiske bidrag skal sikre at medlemskontingent i Den norske kirke ikke er aktuelt".


Ledernes lønnsfest

19.03.2007 @ 09:27
Norge har en skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft, og det presser opp lønningene for de aller mest attraktive. Årets lønnsoppgjør blir en utfordrende linedans for den nye LO-lederen.

image242

LO-leder Roar Flåthen kommer neppe til å la sitt første lønnsoppgjør gå av  hengslene. Foto: Scanpix.

Veksten i lederlønninger pleier være et årlig rituale rett før tariffoppgjøret. Harmdirrende representanter fra LO pleier å stå frem i Dagbladet og på Holmgang, og gjengangertemaet pleier å være: "Hvordan kan folk som bevilger seg selv så mye, predike måtehold?".

Men samtidig som LO-ledelsen pisker opp en stemning, har de gått til forhandlingsbordet med relativt rimelige krav. I år blir denne linedansen uten sikkerhetsnett mer krevende enn normalt.

Nye tall viser at lederlønningene har skutt rett i været. Ledere i selskaper med over 250 ansatte tjener nå nesten 1,7 millioner kroner i gjennomsnitt, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.

I fjor økte lønningene i denne gruppen med over 20 prosent, men selv ledere i mindre virksomheter har mer enn tre ganger høyere lønnsvekst enn ansatte flest.

Årsaken til den sterke lønnsveksten er hverken at lederne bevilger seg selv høyere lønn (det er ikke slik det fungerer) eller at eierne har blitt snillere med lederne - det er rett og slett at markedsverdien øker radikalt i tider med mangel på kvalifisert arbeidskraft.

Bedriftene konkurrerer om de samme lederne og bruker gjerne lønn for å friste dem til jobb-bytter. Men det som er lurt for hver enkelt bedrift, kan være negativt for samfunnsøkonomien totalt.

Likevel tror jeg Dagsavisen bommer totalt når avisen i dag - som sedvanlig rett før lønnsoppgjøret - refser lederne og NHO:

"NHO-direktør Finn Bergesen jr. lener seg tungt til at LO-ledelsen har manet sine medlemmer til ansvarlighet ved årets lønnsoppgjør. Det kan komme til å bli vanskelig å holde lønnskravene nede, når folk flest ser at topplederne forsyner seg så rikelig av næringslivets overskudd."

(Du kan lese hele lederen her).

NHO kan ikke gjøre mer enn å formane medlemsbedriftene til å holde igjen, men lederlønninger settes ikke i et sentralt oppgjør som Finn Bergesen jr. har noen kontroll over - det er summen av individuelle beslutninger i hver bedrift som ønsker å skaffe seg - eller holde på - flinke folk.

Lederne bevilger ikke seg selv noe som helst, men de kan velge å takke ja til tilbud om en ny og bedre betalt jobb.

Det samme kan LOs medlemmer, og det er bare et tidspørsmål før det forplanter seg til høyere lønnsvekst. En arbeidsledighet som nærmer seg null og skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft, vil før eller siden slå inn.

Årsaken til at LO også i år vil fremme moderate lønnskrav er hverken hensyn til landet eller fodi de mener det er rettferdig i forhold til ledernes lønn, men fordi LO-ledelsen skjønner at det er eneste utvei for å sikre at norsk industri er konkurransedyktig. Hensynet til arbeidsplassen settes først.

De drøyt 500 lederne som har super lønnsvekst og lønninger i flere millioners klassen betyr ikke stort for noe annet enn misunnelsen.

Dessuten har LOs egne styremedlemmer vært med på å sette lønningene deres.

Milliarder og utpresning

17.03.2007 @ 11:37
I en uke har Dagbladet drevet en intens kampanje for å få Telenor til å gi bort aksjene i Grameen Phone til nobelprisvinner Mohammad Yunos. Men ett sentralt faktum har ikke avisen fått med seg.

image241

Per Olaf Lundteigen vil kaste Senterpartiet inn i krigen mot Telenor. Foto: Scanpix

Dagbladets kampanje har brukt velkjente, følelsesmessige virkemidler. Fattige kvinner i Bangladesh stilles opp mot Telenor-sjefens millionlønn, og det påstås på nytt at Telenor har brutt et løfte om å selge seg ned i Grameen Phone.

Heldigvis har ingen norske politikere bitt på agnet (hvis vi ser bort fra Per-Olaf Lundteigen som forsøker å få Senterpartiets landsmøte med på en resolusjon om saken denne helgen).

Fredsprisvinner Mohammad Yunos vet utmerket at han ikke har noe å fare med juridisk i denne saken. Hans trumfkort er en uttrykt intensjon ved starten i 1997 om at Telenor skulle selge seg ned før 2003.

Siden dengang har Telenor vært helt nødvendig for Grameen Phones suksess, og de internasjonale långiverne har stilt som krav at Telenor skulle være med videre. Hadde man stått på den opprinnelige intensjonen, ville man ikke hatt dagens Grameen Phone.

At den opprinnelige intensjonen fra 1997 forlengst er historie har alle andre enn Dagbladet fått med seg for lenge siden. Selv Yunos egne jurister har kommet til den konklusjonen.

(En mer detaljert gjennomgang kan du lese her).

I dag har ikke Telenor hverken en moralsk eller juridisk plikt til å selge seg ut av Grameen Phone.

Kritikerne glemmer at  Grameen Phone er en helt vanlig mobiloperatør som har nøyaktig samme inntektstrømmer som Telenor Mobil i Norge (3G, SMS, mobilt kontor etc.). Bangladesh er i sterk økonomisk vekst og Telenors aksjepost er verdt rundt 10 milliarder kroner.

Det eneste spesielle er det såkalte landsbyprosjektet. I samarbeid med Grameenbank gir man mikrokreditt til landsbykvinner som får kjøpe en mobiltelefon og skaper seg et levebrød ved å være landsbyens telefonsentral. Men dette prosjektet er bare en ørliten del av Grameen Phone.

I Senterpartiet er det altså krefter som ønsker å pålegge regjeringen en plikt til å presse Telenor til å selge seg ned i Grameen Phone. Siden det også er andre eiere, må et slikt salg skje til markedspris. (Eller ser Dagbladet og Lundteigen for seg at Telenor skal gi bort aksjene?)

Hva skulle et slikt salg være godt for, og på hvilken måte ville det komme de fattige i Bangladesh til gode at Grameenbank bruker 10 milliarder kroner på å kjøpe teleaksjer?

Engasjementet for mikrokreditt i Bangladesh er prisverdig. Jeg har også stor sympati for ideen om mikrokreditt for å hjelpe fattige ut av fattigdommen. Det beste Norge kan gjøre er å bidra med kapital til Grameenbank. Det vil komme de fattige mer til gode enn at banken bruker milliardbeløp på noe helt annet.

Fortsatt bør det være staten som driver uhjelp, og ikke børsnoterte, private selskaper.

Rå Røkkefeller

15.03.2007 @ 09:21
De som tror at Kjell Inge Røkke er en sosialdemokratisk industribygger, er rundlurt. Men Norge trenger rå kapitalister, og nå frigjør Røkkefeller milliarder for å satse på olje.

image240

Kjell Inge Røkke er kanskje landets flinkeste til å rydde opp og selge unna til høy pris. Foto: Per Ersdal, NA24.

Det offentlige bildet av Kjell Inge Røkke har variert kolossalt. I media er han fremstilt som alt fra søkkrik wonderboy, via ærgjerrig samfunnsbygger til en kriminell bestikker av offentlige tjenestemenn i den såkalte båtsertifikatsaken.

Røkke er en sammensatt figur, men først og fremst er han en rå kapitalist som har lært spillet av amerikanske læremestre. 

Hans spesialgren er å kjøpe skakkjørte virksomheter, rydde opp og få verdiene frem i lyset. I så måte ville jeg nok tenkt meg nøye om før jeg kjøpte aksjene Røkke nå skal selge i Aker Yards. Det er nok å minne om Gresvigs historie etter at Røkke solgte.

Men slik er kapitalismen, og det kan ikke overraske så voldsomt at Kjell Inge Røkke og Aker nå ønsker å selge seg ut av verftsindustrien og ta med seg fem milliarder kroner.

 Røkke er først og fremst en mester i omstilling, og opprydningen han har gjort i Kværner (og Aker) er imponerende. Han har også en god historie på å skape nye virksomheter. Siden han neppe vil spise opp pengene, er det grunn til å anta at milliardene som nå fristilles blir brukt til å skape noe nytt.

Endringer i næringsstrukturen er en naturlig og nødvendig del av omstillingsprosessene i næringslivet. Hvert år forsvinner det mange arbeidsplasser gjennom nedbemanning og nedleggelser, samtidig som det kommer til nye
arbeidsplasser gjennom nyetableringer og ekspansjon av eksisterende bedrifter.

Slike omstillinger i økonomien bidrar til å utnytte knappe ressurser som kapital og arbeidskraft mer effektivt og virker positivt for å bevare en høy og stabil sysselsetting over tid. Undersøkelser viser at mange som mister jobben i industrien er tilbake i jobb innen ett år. Det må være et mål at arbeidskraften over tid er sysselsatt i de
virksomhetene som har god avlønningsevne, både til kapital og arbeidskraft.

De som mener at de to foregående avsnittene er liberalistisk svada, kan gjette på hvem som er ansvarlig for uttalelsen.

Svaret finner du her (trykk her).

(Hentet fra en høringsuttalelse om bedriftsnedleggelser).

Når Aker nå selger, må det være fordi selskapet mener at jobben er gjort og at det er lettere å tjene penger på å satse de fem milliardene et annet sted enn å drive Aker Yards lønnsomt nok videre.

Kjøper overtar 40 prosent av en gruppe med 17 verft i Europa, Brasil og Vietnam, og arbeidsgiveransvar for drøyt 20.000 ansatte - mange av dem i Norge.

De overtar også en ordremasse på utrolige 79 milliarder, i en virksomhet som i fjor tjente en milliard kroner etter skatt.

Skulle jeg satse en femmer, er min spådom at det er mer sannsynlig at Røkkefeller gjør et godt salg, enn at kjøperen gjør et varp.

Er ammepausen snart over?

14.03.2007 @ 11:00

Utvalget som har gransket Valla-saken har levert en rapport som er mye mer nyansert enn tidligere kjent. Heller ikke Ingunn Yssen slipper unna uten riper i lakken.

image239

Nettavisen offentliggjorde i går kveld hele granskningsrapporten, og det var ingen vanskelig avgjørelse. Lekkasjene og bruddstykkene som hittil har vært offentliggjort er ikke nok til at folk flest kan danne seg et totalbilde av hva som egentlig har skjedd i LO.

Du kan lese hele rapporten her

Hovedinntrykket jeg har etter å ha lest rapporten er at Ingunn Yssen var en feilansettelse i forhold til oppgavene hun fikk, at forholdet mellom Yssen og Valla skar seg fra første øyeblikk, at konflikten økte med gjentatt trakassering fra Gerd-Liv Valla og at "ingen" i LO så hva som skjedde.

Den avgåtte LO-lederens empati og lederstil var godt beskrevet gjennom lekkasjer fra granskingen og fra debatten etter Yssens oppsigelsesbrev. Utvalgets rapport levner Gerd-Liv Valla liten ære når det gjelder empati og evne til å ha gode sosiale relasjoner til folk hun er faglig uenig med.

Men Ingunn Yssen slipper heller ikke kritikk. Utvalget er krass i sine ordvalg om Yssens motiver da hun gikk til VG og offentliggjorde hele sitt oppsigelsesbrev. Hun opptrådte utilbørlig, gå uriktige opplysninger, var drevet om et ønske om hevne seg på Gerd-Liv Valla - og hun skadet LO som organisasjon, skriver utvalget.

Den saklige uenigheten mellom Valla og Yssen handler om uenighet om hva som er jobben for LOs internasjonale sekretær. Yssen oppfattet jobben som å være politiker og fremstå i mediene, mens Valla vektla mer byråkratiske oppgaver og utredningsjobb for LO-lederen.

Der Yssen var sykemeldt eller hadde 6-timers dager med ammepauser, ønsket Valla at hun skulle sitte på kontoret, bøyd over utredninger, til langt på kveld.

Utvalget støtter Yssen i den faglige uenigheten, men har ikke vurdert nøye om hun har gjort en god jobb eller ikke som internasjonal sekretær. Det nøyer seg med å fastslå at Vallas kritikk uansett ble fremført ydmykende og hadde karakter av ulovlig trakassering.

Nå er konflikten mellom Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla historie, og den forrige LO-lederen kommer aldri tilbake i sitt tidligere verv. 

For fremtiden er det derfor langt viktigere  for LO-ledelsen å ta på alvor kritikken mot organisasjonens manglende evner til å oppfatte og reagere på en personalkonflikt - og for å mangle systemer internt for å fange opp og håndtere slike konflikter.

Det har hele LO-ledelsen et kollektivt ansvar for å rydde opp i. Enhver som leser granskningsrapporten vil se at det er mye å gripe fatt i.


LO-rapporten må offentliggjøres

13.03.2007 @ 10:38
Debatten om LOs interne kultur og Gerd-Liv Vallas rettsvern blir meningsløs hvis ikke granskingsrapporten legges frem. Først når vi kan lese rapporten i sammenheng, kan vi vite hvor dypt fryktkulturen i LO sitter.

image237

Den nye LO-lederen, Roar Flåthen, bør ikke fortsette ukulturen med å skyve ting under teppet. Foto: Scanpix

LOs håndtering av Ingunn Yssen-saken går fra ille til verre. Fra Yssen gikk offentlig ut med sine anklager har LO vært på rettretten. Og fortsatt bruker ikke den nye LO-ledelsen sjansen til å vise at den legger alle kort på bordet, og ønsker å rydde opp en gang for alle.

Inntrykket som nå lett danner seg er at den nye LO-lederen Roar Flåthen ønsker å feie ting under teppet. Det er et dårlig utgangspunkt hvis man skal bli trodd på sin oppriktige vilje til å rydde opp.

Fougner-utvalgets gransking er en rapport som ikke bare kritiserer Valla, men selve bedriftskulturen i LO. "Et fryktregime", skal være en av påstandene i den nesten 200 sider lange rapporten.


Hele LO-kulturen blir kritisert, skriver Dagens Næringsliv., som i likhet med flere andre medier har fått tilgang til den hemmelige rapporten. 
 
Fra intervjuer som Right Management gjennomførte for utvalget gjengis sitater fra 16 personer som alle gir uttrykk for betydelig kritikk av LO-kulturen. Folk skal være redde for å uttale seg av frykt for sanksjoner, det gis lite ros, og at det spilles på frykt og at du må vite hvem du snakker med.

Hvis rapporten gir et dekkende bilde av LOs bedriftskultur, har det stor offentlig interesse.

Og skal LO gjenvinne sin styrke og troverdighet, kommer man ikke utenom å legge alt kort på bordet - og ta konsekvensen av kritikken.

Slik LO nå stiller seg, er det liten tvil om at hele rapporten vil bli offentliggjort - men ikke av dem selv.

- Vi skal se på det som har med interne forhold å gjøre, og se på grunnlaget for å forbedre oss, sier LO-leder Roar Flåthen til Nettavisen.
 

Han ser ingen grunn til at offentligheten skal få lese rapporten: - Sekretariatet har lagt saken bak seg, og tatt rapporten til orientering. Den vil ikke bli offentliggjort. Vi har offentliggjort substansen. Den er fyllestgjørende, sier den nye LO-lederen.

Er alt ved det gamle i Folkets hus?


Mobbingen av Valla

09.03.2007 @ 08:53

Knapt noen ledere i Norge har vært utsatt for en mer vedvarende og knallhard prosess enn LO-leder Gerd-Liv Valla. Er det helt uproblematisk å mobbe mobberen?

image235

Foto: Scanpix

Fra sidelinjen er det interessant å følge stemningsskiftet i arbeiderbevegelsen, og registrere hvordan fjorårets mektigste kvinne er fritt vilt for ulvene i og utenfor bevegelsen.

Hver dag kommer nye, påståtte drypp fra granskningskommisjonen.

I sum er det et rent karakterdrap, og fjorårets mektige LO-leder står igjen uten politisk kraft. Nesten uansett utfall, står hun igjen ribbet for troverdighet.

Krypskytingen fra de anonyme kildene er ganske motbydelig, spesielt fordi omfanget nå er så massivt at mobbingen av Valla har helt andre dimensjoner enn den røffe behandlingen av Ingunn Yssen.

Men ikke nok med det: Slik lekkasjene nå har ødelagt prosessen, er det lett å være enig med advokat Harald Stabæl i at dette er en trussel for Gerd-Liv Vallas rettsikkerhet.

Det er kanskje naivt å tro at tilhengerne og motstanderne av LO-lederen ville følge normale spilleregler. De stadige anonyme lekkasjene kan lett føre til en forhåndstolkning av granskningskommisjonens rapport som legges frem i dag.

Rapporten skal være på over 200 sider, og siden den er utformet av jurister, er det god grunn til å tro at den vil inneholde ammunisjon både for LO-lederens venner og motstandere.

Derfor er det viktig at rapporten leses som et hele, og at LO-sekretariatet tar seg tid til å lese og vurdere den nøye. Det er også rimelig at den angrepne part får gi sine kommentarer. Selv ikke granskere har monopol på den ene og hele og fulle sannhet.

Yssen-saken er godt ispedd kamp om posisjoner og politisk tautrekking, og mange kommentatorer trekker skillelinjene mellom partiets høyre/sentrum-flertall  og partiets venstreside, med EU-motstanderne.

Det anonyme stormløpet mot LO-lederen ligner sterkt på et takk for sist etter sykelønnsstriden.

Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole, men det tjener LO til liten ære om arbeidstakerorganisasjonen ikke klarer å gjennomføre denne granskingen på en ordentlig måte.

Da vil den stå uten troverdighet i saker som gjelder mobbing og arbeidsmiljø selv om Gerd-Liv Valla må gå.


Slutt på navnefarsen

08.03.2007 @ 09:05

Det tok landets antatte beste ledere og politikere flere måneder å komme frem til den enkleste løsningen på striden om navnet på "nye" Statoil Hydro. Hvis det er slik den nye oljegiganten skal styres, sier vi stakkars, stakkars nye StatoilHydro.

image234 

Det begynte egentlig helt normalt: I de hemmelige fusjonsforhandlingene valgte man - klokt nok - å utsette valget av nytt navn på konsernet.

Noe særlig valg hadde man knapt. Å involvere fagfolk innen design og branding, ville økt risikoen for at fusjonen ble kjent - med mulige fatale følger for gjennomføring og fare for innsidehandel.

Problemet er bare at ledende norske politikere ikke klarte å holde fingrene fra fatet i det som helt klart må være en beslutning for selskapets styrende organer - og at man atpåtil har nektet å følge vanlige spilleregler for aksjonærdemokrati.


Tidligere blogger om navnevalget:
Dustete navnekrangel
Tenk på et tall



Medvirkende til at navnespørsmålet sporet av var også Dagens Næringslivs påstand om at et navnebytte ville koste 3,6 milliarder kroner. Til tross for at anslaget er hinsides, har enkelte debattanter brukt tallet for alt det er verdt i sin retorikk.

Isolert sett er navnevalget nå plassert der det hører hjemme. Å velge StatoilHydro som en midlertidig løsning tilfredstiller både dem som har en dyp kjærlighet til et navn som består av Stat og oil (er det slik den nye energigiganten vil brandes?) - og Hydro Olje-organisasjonen.

Riktignok taper man ett år på å komme igang med nytt navn, men fordelen er at prosessen rundt å finne det nye navnet nå blir et fellesprosjekt som kan binde organisasjonen sammen.

Når fusjonen nå blir vedtatt, har staten rent flertall på generalforsamlingen og makt til å velge styre og ansette den toppsjefen man ønsker. Mitt råd er at hovedeieren konsentrerer seg om å gjøre en god jobb her, og at man deretter følger aksjeloven og lar selskapets ledelse og styre gjøre jobben sin i fred.

Et StatoilHydro ledet av værhaner som snur kursen etter skiftende politiske vinder vil være en økonomisk ulykke.

Og så får vi ha et ørlite håp om at navnevalget i 2008 kommer til å handle om hvilken profil landets viktigste selskap skal ha for fremtiden - og ikke en arena for museumsvokterne.


Farlige børsdager

05.03.2007 @ 09:58
I dager som disse bør folk flest holde seg unna Oslo børs. Uansett hvor mange "eksperter" som forsøker å berolige, er det større fare for tap enn muligheter for å gjøre store gevinster for menigmann.

image233
(Kilde: Online Trader)

Aksjeinvestorene har bak seg en fantastisk periode. Siden starten av 2003 har børsen gått fra 100  til snaut 430 poeng.

Men jo høyere kursene klatrer, desto større blir fallhøyden. Og det er akkurat denne konflikten mellom frykt og grådighet som utløser psykologibølger som vi nå ser.

Det begynte på Shanghai-børsen tirsdag i forrige uke. På noen timer falt børsen mer enn på de ti siste årene. Det utløste fall verden over: Dow Jones hadde sin verste uke på fire år, og her i Oslo har kursene nå falt åtte prosent på en uke.

Men som kurven viser; det er foreløpig fornem nød. Fortsatt ligger aksjekursene 14 prosent høyere enn for ett år siden, så aksjemarkedet har vært atskillig mer lønnsomt enn å ha pengene i banken.

Likevel: Toneangivende aviser vurderer nå seriøst om vi risikerer et internasjonalt børskrakk, og USAs forrige sentralbanksjef Allen Greenspan, ble i forrige uke sitert på at han fryktet en resesjon i USA mot slutten av året.

Har man hele familieformuen i aksjemarkedet, er det tid for stålnerver og kalde hjerner!

De fleste kommentatorer ser det som naturlig at vi får en korreksjon etter en lang periode med sterk oppgang. I så måte er skvulpene vi til nå har opplevd kun krusninger på oppgangsbølgen.

Men erfaringer fra tidligere børsfall er at det ikke alltid er lett å se hva som får den første snøballen til å rulle - heller ikke hvor mye som skal til for at den drar med seg nok til å skape et ras.

Derfor er det lurt å holde seg unna, selv om de fleste fundamentale forhold ikke varsler noe internasjonalt børskrakk. På kort sikt er trolig fallhøyden størst.

Hvorfor?

* Langvarige børsoppganger blir selvbekreftende fordi kursoppgang gir investorene finansielle muligheter til å pløye nye penger inn i markedet. Når markedet faller sterkt, kommer rekylen.

* Fundamentale forhold i Kina og Japan (sterk yenkurs, dyrt å finansiere aksjekjøp på Wall Street med "billige" japanske lån) får varselklokkene til å ringe.

* Sterk negativ psykologi fordi investorene blir urolige, og stadig flere eksperter uttaler seg offentlig om de sterke fallene.

For de profesjonelle aktørene gir dager som dette store muligheter, og man skal huske at det kjøpes like mange kjøper aksjer som det selges. Også for daytraderne (de halvproffe) er store kursutslag spennende markeder med store muligheter.

For den jevne amatør er det derimot tid for å holde seg unna. All erfaring viser at det selv for proffene er bortimot umulig å treffe de absolutte bunnene og toppene i aksjemarkedet.

hits