Gavepakke til Vålerenga?
Slik kan en ny Vålerenga hjemmearena se ut. Kilde: Oslo kommunes mulighetsstudie.
I hovedstaden er det stor strid om planene om å la Vålerenga bygge nytt stadion på Valle Hovin. Et flertall av poltikerne vil gi klubben tomta gratis, mens Høyre og Fremskrittspartiet er skeptiske.
Nå har de fått støtte av Ivar Strompdal og Carl Erik Sando - to kjente aksjeeksperter som i dag er forvaltere i Folketrygdfondet. At de også er skøyteentusiaster og ønsker at tomta skal brukes til skøytehall i stedet, er allerede glemt.
Ifølge Aftenposten Aften mener de to at tomta er verdt 600 millioner kroner, og formannen i Aktiv Skøyteklubb (Ask) kaller det trafikkerte området for "indrefilet" i Oslo.
Før det meget luftige anslaget blir fasit, skal jeg gi de to ekspertene og Aktiv Skøyteklubb en utfordring: Tilby Oslo kommune 550 millioner kroner for tomta!
Hvis de to analytikerne virkelig tror på egne beregninger, må det jo være fristende å putte 50 millioner kroner rett i lomma eller i skøyteklubbens kasse.
Nå tror jeg neppe at to erfarne økonomer som Strompdal og Sando virkelig mener at tomta er verdt en halv milliard og vel så det.
Leser man mulighetsstudiene som er laget, er regnestykket atskillig mer tvilsomt.
En investering på rundt to milliarder kroner må til for å utløse verdien - og fagfolkene som har detaljvurdert utbyggingen viser regnestykker hvor lønnsomheten er marginal.
Selve stadion koster 560 millioner kroner, og er i seg selv et klart tapsprosjekt. Det som skal løfte området i verdi er omfattende planer om å bygge ut kontorer, hotell og boliger. Men de som tror at det uten videre står interessenter i kø for å bygge ut kontorer og leiligheter i dag, har fulgt dårlig med i eiendomsmarkedet i Oslo den siste tiden.
På det atskillig mer attraktive Fornebu står leilighetene usolgt, og det er allerede store boligprosjekter i Valle Hovins nærområde.
Derfor blir det tullball når ledende politikere og kommentatorer kjøper skøytefolkets løse anslag og snakker som om tomten virkelig er verdt 600 millioner kroner. Selv opphavsmennene og Aktiv Skøyteklubb opererer med så luftige anslag som "mellom 400 og 800 millioner".
Og da snakker de altså om en beregnet verdi etter at to milliarder kroner er investert i dagens usikre marked - og kontorene, hotellet og boligene er solgt.
Skal Oslo kommune tjene de forespeilte 600 millionene, må altså kommunen først ta på seg en gigantisk risiko i å bygge anlegget - eller finne en investor som tror på Strompdals og Sandos beregninger.
Dessuten må man ta med i vurderingen at tomtas verdi påvirkes kraftig om den reguleres til skøytehall og fotballarena. Et salg må i så fall forutsette at kjøper - hvem det nå er - forplikter seg til å bygge skøytehall og fotballarena.
Klarer Strompdal og Sando kunststykket å få noen investorer til å bite på det agnet i dag og legge 550 millioner kroner på bordet til kommunen, så fortjener de sin milliongasje i Folketrygdfondet!
Inntil da kan man avskrive den påståtte gaven på 600 millioner kroner fra Oslo kommune til Vålerenga som ren propaganda fra skøyteentusiastene - og at det egentlige formålet med utspillet er å sikre at det også bygges en skøytehall.
En halv reform
Syv av landets største partier er enig om en halv reform av statskirken: Den beholder alle pengene, men får større frihet til å peke ut egne biskoper.
Kultur- og kirkeminister Trond Giske har fått Stortinget med på en halv reform av Statskirken. Foto: Guri Dahl, SMK.
Stadig flere er enige i at det er absurd å knytte staten sammen til en religion. Samtidig er det underlig at et verdslig demokrati skal ha noe å si i utnevnelse av kirkelige ledere.
Derfor er det et lite, men viktig skritt som nå blir gjort med den såkalte demokratireformen av Kirken.
(Du kan lese hele den historiske avtalen her).
Fortsatt vil det henge igjen grunnlovsparagrafer som eksempelvis krever at Kongen skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro, men Kirken får nå full rett til å utvnevne biskoper.
I praksis ville det betydd at en folkekjær biskop som Gunnar Stålsett trolig ikke ville blitt utnevnt.
Partiene på Stortinget stoler ikke helt på hverandre, og spesielt stoler ikke Senterpartiet på at at Kirken virkelig åpnes opp og blir demokratisk. Derfor har den halve reformen datostempling.
Før 2012 vil Stortinget evaluere reformen, og riset bak speilet er å stanse grunnlovsendringen som trengs for å overføre makten fra regjeringen til egne, kirkelige organer.
Med debatter som synet på homofile prester og kvinnelige biskoper i friskt minne kan man forstå Senterpartiets skepsis mot at reformen vil sikre en bred, folkelig kirke.
I dag er rundt 90 prosent av nordmenn medlemmer av statskirken, mens ikke mer enn 20-25 prosent bekjenner seg som aktivt troende. For folk flest er kristendom vel så mye kulturelt og historisk betinget, som religiøst. Man døper sine barn og gifter seg i Kirken, men tror ikke på Gud og Jesus.
Kirken kan naturlig nok ikke finne seg i at ikke-troende tar avgjørelser om religiøse lærespørsmål. Derfor er det gledelig at den nå får retten til å utnevne egne biskoper - og dermed retten til å velge en smalere, religiøs vei.
Mindre gledelig er at man ikke tok skrittet helt ut, og innfører et varig og endelig brudd mellom stat og Kirke. Et brudd som også må innebære at Kirken selv tar ansvaret for å finansiere sin virksomhet.
Det blir noe halvt over en reform hvor man beholder 3,9 milliarder kroner fra staten, men tviholder på retten til å styre selv.
Nei til Tromsø-OL
Fra Tromsøs søknad om statsgaranti for et OL i 2018.
Med afp-regningen på 100 milliarder friskt i minne må den rødgrønne regjeringen passe på så den ikke overtar Fremskrittspartiets rolle som overbudparti.
Den første testen blir statsgaranti for å arrangere olympiske leker i Tromsø i 2018.
Her må staten garantere for 16 milliarder kroner, og regnigen som lander hos skattebetalerne blir trolig minst 10 milliarder kroner.
Altfor mye, sier folk flest, og et klart flertall av befolkningen vil ikke at staten skal stille milliardgaranti for Tromsø-OL i 2018.
Spørsmålet Norstat stilte 10.000 nordmenn var om de er for eller i mot å gi en statsgaranti på mellom 15,6 og 20 milliarder kroner.
- På landbasis svarer 52 prosent nei og 38 prosent ja, konkluderer NRK, som har bestilt undersøkelsen.
Motstanden er størst i Oslo, der 62 prosent svarer nei, og den er minst i Nord-Norge med 45, skriver NRK.
Slagordet for Tromsø-OL i 2018 er: "Sammen skal vi skape en grensesprengende idrettfest, og gi verden et øyeblikk arktisk magi".
Slik folkemeningen nå står, skal det grensesprengende magi til før folk flest tror det er vel anvendte penger å arrangere Tromsø-OL. Og da er kanskje noe av vitsen borte?
Uansett må saken ned på bakken. Erfaringene fra Lillehammer er at et OL blir et flott arrangement som gir en mental innsprøytning i en hel landsdel. Selv om man får bygninger det er lite bruk for, vil det også bli investert store beløp i infrastruktur. Derfor er det forståelig at flere i Nord-Norge ønsker OL.
Men i bunn og grunn er det en idrettsfest som kan koste den norske staten 10-15 milliarder kroner - penger som ville gitt mye større ringvirkninger brukt på annen måte.
De som tar seg råd til den festen, må slutte å sutre over andres overbud.
Papirleserne dør ut
Leserne fortsetter å rømme fra papiraviser til nettaviser.
Jo eldre man er, desto mer tid bruker man på papiraviser.
Ni av ti nordmenn over 67 år holder fast ved den gamle vanen, mens det aldri har vært færre under 45 år som tar fatt på den daglige papirbunken.
Andel som leser papiraviser hver dag. Kilde: SSB.
Problemet er bare at for hvert år som går, dør det ut et årskull avislesere - mens det kommer til et årskull av nettavislesere. Derfor faller også papiravislesningen - og det har den gjort siden internett kom i 1994.
Hvis utviklingen fortsetter kan det allerede neste år være flere som leser nettaviser enn som leser papiraviser. I tidsbruk har nettet knust papiravisene for lenge siden.
I fjor brukte nordmenn i gjennomsnitt under en halvtime (29 minutter) på papiravisen - mens vi brukte over en time (62 minutter) på internett.
Her finner du tallene for Norsk Mediebarometer.
Denne linken gjelder papiravisene - og her finner du tall for internett.
Det sørgeligste for papiravisene er at publikum blir eldre og eldre.
Hvis du sammenligner brukertallene til norske papiraviser:
...med de tilsvarende tallene for internett:
..så trenger man ikke være Einstein for å spå hva som blir fremtiden.
Fantastisk vervepremie
Statsminister Jens Stoltenberg fikk hjelp av LO til å bli valgt, men nå betaler han tilbake så det monner. Nå blir det verdt rundt 600.000 kroner å melde seg inn i en fagforening.
Statens milliardpakke bør gjelde alle, ikke bare LO-medlemmer. Faksimile: Dagens Næringsliv
Den rødgrønne regjeringen innfører historiens største vervepremie for fagforeninger, og det er staten - eller oss alle - som skal betale milliardregningen.
Forskjellen på de som har afp-ordning og alle andre blir så urimelig at seniorforsker Knut Røed ved Frisch-senteret karakteriserer det som "en god vervepremie for LO" i Dagens Næringsliv.
I avisen legger han frem et regneekspempel som viser hvor urimelig forskjellen blir:
"En person født i 1948, som er enslig og som har 40 års opptjening basert på en årslønn på drøyt 330.000 kroner, vil få 146.000 kroner fra folketrygden hvis han går av som 64-åring. Hvis han omfattes av Afp vil han få 58.000 kroner på toppen av dette".
I klartekst: En vanlig person får 146.000 kroner i året fra folketrygden. LO-medlemmer får 204.000 kroner. Og det er staten som skal betale!
I prinsippet er det organisasjonsfrihet i Norge. Det betyr at hvem som helst kan lage en organisasjon, men også at man har frihet til å stå utenfor. I lovarbeidet heter det at "staten hverken juridisk eller faktisk skal søke å påvirke arbeidstakernes og arbeidsgivernes deltakelse i organisasjoner".
Det er vanskelig å se hvordan en vervepremie på 58.000 kroner i året er i tråd med dette prinsippet.
Knut Røed beregner totalverdien på gavepakken til en fagforenings-pensjonist til 600.000 kroner.
Effekten blir enkel å forutse:
Enten må alle melde seg inn i en fagforening, eller så må den gylne afp-ordningen gjelde absolutt alle - uansett om de er LO-medlem eller ikke.
68'ernes fallskjerm
De utskjelte 68'erne tar sitt siste stikk: Lønnsoppgjøret gir dem en gylden fallskjerm i milliardklassen. Barna deres får regningen.
Statsminister Jens Stoltenberg tar hele regningen for afp-løsningen. Foto: SMK.
Lønnsoppgjøret mellom LO og NHO er i havn uten storkonflikt. Det er bra, og den avtalte rammen på 5,6 prosent er ikke overraskende i et brennhett arbeidsmarked.
I praksis betyr lønnsveksten at presset i norsk økonomi øker, noe som isolert betyr høyere rente. Men det har også de fleste regnet med.
Den store diskusjonen kommer på afp-ordningen. Den største taperen er regjeringen, som nå må betale 2-5 milliarder kroner årlig for å kjøpe seg unna storkonflikt med LO.
Det gode med meglingsløsningen er at hovedlinjene i pensjonsforliket gjelder:
- Alle kan gå av ved 62 år.
- Det skal lønne seg å arbeide videre.
- Man kan fritt kombinere lønn og pensjon (altså jobbe litt ved siden av pensjonen).
Men der stopper lyspunktene. Resten av løsningen er grunnleggende urettferdig for alle som ikke er med i LO/NHO-oppgjøret og for alle som er født etter 1962. I praksis er det disse som må ta den årlige milliard-regningen som staten skal betale.
Partene skyver en gigantregning videre til fremtidens generasjoner, mens 68'erne - som har dratt nytte av vekst og velstand i hele sitt liv - får full pott.
I et brev til partene garanterer statsminister Jens Stoltenberg årlige milliardbeløp til alle som er født mellom 1948 og 1962 (mest til de eldste).
Generasjonen som nå får en gylden fallskjerm er født etter krigen. De fikk gratis utdannelse på åpne universiteter, rimelig studiefinansiering, bolig i regulerte boligmarkeder, og negativ realrente gjorde det gratis å låne penger.
Denne generasjonen sikrer seg nå en gylden fallskjerm: Når de blir 62 år får de 10.000 kroner - skattefritt - fra staten hvert eneste år til de dør.
Men også på et annet punkt sikrer denne generasjonen seg en gunstig etterlønn, for så å dra stigen opp etter seg. Det gjelder den såkalte levealdersinnfasingen.
Når folk lever lengre etter at de har sluttet å arbeide, må et levedyktig system sikre at de oppsparte pensjonspengene er nok til hele levetiden.
Nå utsetter man denne justeringen til 2017 og lukker øynene for at dagens nesten-pensjonister vil leve lengre enn antatt.
I praksis betyr det at 68'erne sikrer seg selv retten til å bruke opp sparepengene, og overlater til fremtidens generasjoner å rydde opp etter pensjonsfesten.
Suppe i sentrum
Lotteritilsynets informasjonssjef Rune Timberlid. Foto: Lotteritilsynet
Offisielt skal Lotteritilsynet bekjempe pengespill.
Det er en viktig oppgave, men det blir litt hult når det samme tilsynet er en ivrig forkjemper for statlige pengespill i beste sendetid på NRK.
I praksis bryr Lotteritilsynet seg mer om statskassen enn om de spillavhengige.
Nå har Nettavisen fått Lotteritilsynet på nakken fordi vi har skrevet om en pokerturnering.
For å vise "alvoret" vil Lotteritilsynet anmelde oss, men tilsynet i Førde klarer ikke engang å sende inn anmeldelsen ordentlig.
Politiet hadde ikke hørt om anmeldsen før Dagens Næringsliv ringte (gjett hvem avisen har fått sin informasjon fra).
Informasjonssjef Rune Timberlid snakker altså med pressen før tilsynet sender inn politianmeldelsen eller varsler oss som skal anmeldes.
Forrige gang Timberlid var i media med samme sak var 19. oktober i fjor. Heller ikke dengang snakket Lotteritilsynet med oss før de rykket ut.
Og Lotteritilsynet har altså ikke tatt seg bryet med å ringe oss for å oppklare saken før de nå - angivelig - skal anmelde oss til politiet.
Det minner sterkt om Supperådet - eller som det heter på Wikipedia:
"Sketsjen er blitt den definitive parodien på overflødig konsulentvesen, og Supperåd er et begrep i norsk språk; det betegner et byråkratisk organ uten reell innflytelse eller funksjon."
Du kan se sketsjen her på YouTube.
Lotteritilsynets talsmann var siste gang i fokus da han i ekspressfart godkjente at pengespillet Keno kunne lanseres og markedsføres i beste sendetid på NRK. Det bingolignende pengespillet innbringer hundrevis av millioner kroner fra norske spillere.
Samme mann klarer altså å bekymre seg over en pokerturnering på nett hvor det ikke koster penger å delta, hvor man spiller med lekepenger og hvor det ikke er pengegevinst.
- Dette er det groveste vi har sett så langt, sier Timberlid til Dagens Næringsliv.
- Vi håper politiet tar denne saken alvorlig. Hvis ikke, vil det kunne føre til ytterligere vekst i det uregulerte pengespillmarkedet i Norge, noe som vil være meget uheldig for spilleadferden i befolkningen.
Suppe i sentrum.
Sikkert vårtegn
Sikkert vårtegn - oppslag om lederlønninger. Faksimile: Dagens Næringsliv.
Ifølge nye tall fra Teknisk Beregningsutvalg hadde de 550 lederne i bedrifter med flere enn 250 ansatte ifjor en lønnsvekst på 21 prosent, eller 355.000 kroner, skriver Dagens Næringsliv.
Som sammenlikner det med en industriarbeider, som i fjor hadde 5,5 prosents lønnsvekst.
En ting at sammenlikningen er tilslørende: Hvis tallene er korrekt gjengitt, er den samlede lønnsveksten for de 550 lederne totalt 195 millioner kroner.
Om topplederne hadde stått stille, ville altså dette knapt vært nok til å dekke en tiendedel av statens regning på LOs hovedkrav ved årets oppgjør - å beholde LO-medlemmenes urimelige pensjonsfordel (AFP).
Les tidligere blogger om pensjonskravet her:
Refser LOs pensjonskrav
Hardt mot hardt
Velferd for alle eller bare LO?
Ifølge Statistisk Sentralbyrå var det 9.248 ledere i norske aksjeselskaper med minst 25 ansatte.
I 2006 (som er siste år i statistikken) var gjennomsnittelig lønn for alle norske ledere knapt 790.000 kroner - alt inkludert.
Den typiske norske lederen har edruelig lønn, arbeider hardt og har et stort personlig ansvar for småbedriften han (typisk) leder.
Å fremstille dem som lønnsbaroner er ren manipulering.
Refser LOs pensjonskrav
LO møter motbør for sitt knallharde pensjonskjør. Nå refses de av en av den rødgrønne regjeringens viktigste støttespillere.
Faksimile: Aftenposten
- Hvis LO får gjennomslag for sine krav, vil det aldri i verden være penger nok til at dagens unge kan gå av med god AFP når de er 62. sier Senterparti-representanten Ola Borten Moe til Aftenposten.
Borten Moe har helt rett, og det er viktig at signalene kommer tydelig før LO kaster landet ut i storkonflikt.
Nå må det settes hardt mot hardt fra Stortingets side. De må vise at statens milliarder skal brukes til å lage en god pensjonsordning for alle - ikke bare LOs medlemmer.
Les tidligere blogger om denne saken:
Hardt mot hardt
Velferd for alle eller bare LO?
Fjern AFP-ordningen
Jens Stoltenberg ønsker å få den borgerlige opposisjonen med på å bruke statlige milliarder til å løse årets lønnsoppgjør. I praksis skal LO-medlemmer og andre fagorganiserte få bedre ordninger enn alle andre. Og de såkalte sliterne som står utenfor AFP-ordningen vil i praksis være med på spleiselaget fordi staten tar regningen.
- Jeg kan vanskelig, for ikke å si umulig, se for meg at vi skal bruke statens penger til å svekke det universelle i folketrygden, nemlig at den skal være lik for alle, sier Borten Moe.
- LO krever solidartiet med sliterne. Men hva med de 40 prosent som ikke faller inn under AFP-ordningen? Det er mange høyst reelle slitere blant dem. Je g kan ikke se at det er spesielt solidarisk å gå in for et system der man skaper en pensjonsadel blant deler av befolkningen.
- Det vi bruker skattepengene på, bør være for alle,
Meget bra sagt, Ola Borten Moe!
Hardt mot hardt
LO har malt den rødgrønne regjeringen inn i et hjørne i pensjonssaken. Nå bør de borgerlige tvinge dem til å finne en løsning selv.
Statsminister Jens Stoltenberg ber opposisjonen om hjelp til å unngå pensjonskonflikt og storstreik. Foto: SMK.
Det kan gå mot storstreik i Norge om få dager. Årsaken er at LO ikke vil finne seg i at Stortinget ønsker en pensjonsreform hvor alle kan gå av når de blir 62, men hvor det vil lønne seg å arbeide lenger.
Konflikten står om viktige prinsipper, og det er ingen grunn til at opposisjonen på Stortinget skal hjelpe regjeringen og LO ut av kattepinen de har satt seg selv i.
Derfor bør ledende borgerlige politikere slå entydig fast at det er helt uaktuelt å fire en tomme på pensjonsforliket.
LO har vært ufravikelige i sine krav og de bør fortelles klart at det ikke ligger noe statlig sikkerhetsnett i form av milliardbeløp som vil redde dem ut av en storkonflikt.
Pensjonsforliket har noen viktige bærebjelker som ikke må hules ut:
- De såkalte sliterne - mange av dem uten AFP-ordning - kan gå av når de blir 62 år.
- Men det skal lønne seg å fortsette å arbeide i hel eller delt stilling.
- Rettigheter som betales av det offentlige skal gjelde alle, ikke bare LO-organiserte.
LO forsøker å sikre at deres medlemmer kan gå av når de blir 62, uten å tape penger. Det må de gjerne kreve av arbeidsgiverne, men de kan ikke forlage at staten (les: alle andre) skal betale regningen.
Statsminister Jens Stoltenberg ser nå at LO kjører hardt mot hardt og at det vil komme til en frontasjon dersom ingen bøyer av. Derfor kontakten han igår opposisjonen på Stortinget for å få spillerom til å vike unna.
I praksis betyr det statlige milliarder til LOs medlemmer, og at Stortinget finner seg i at det er LO - og ikke dem - som lager pensjonsordningene her i landet.
Stoltenberg bør møte en stengt dør, og det bør de borgerlige si klart fra om i god tid før LO kaster landet ut i en storkonflikt.
Vandrende bomber
Mannen, som angivelig også var blant dem som angrep Kadra Yusuf, skulle vært utvist allerede i 2004. - Men på grunn av forholdene i hjemlandet har det ikke latt seg gjøre, sier lederen for volds- og sedelighetsseksjonen i Oslo-politiet til Dagsavisen.
Somalierne lever i en fortvilet situasjon. Enten er de nektet opphold i Norge eller så er de utvist på grunn av kriminelle handlinger. - De begår lovbrudd, får ikke opphold, men så blir de ikke sendt ut heller. Det er en håpløs tilstand.
- Uten ID-kort og bankkort, er valgmulighetene begrenset, sier Elvis Nwosu, som har arbeidet med denne gruppen, til Dagsavisen.
Flere av de utviste somalierne har vært innblandet i alvorlig kriminalitet, og det mest kjente eksempelet er overfallet på Kadra.
De har ikke rett til å være i Norge, men vi sender dem ikke hjem igjen på grunn av situasjonen i Sør-Somalia.
Slik havner de i et juridisk ingengmannsland. Ikke sendes de hjem - og ikke får de reelle muligheter til å skaffe seg et lovlig levebrød i Norge.
Til overmål er også somaliere den nasjonaliteten som har falt mest ut av arbeidsmarkedet. Hver femte person er arbeidsledig, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå.
Flere av dem har opplevd krig og voldshandlinger og sliter med psykiske problemer.
Det er humant av Norge å la være å sende de 400 somalierne hjem til et hjemland i krig, men det er en livsfarlig situasjon å la dem vandre rundt uten muligheter til å leve et normalt liv.
- Nå skyver vi bare problematikken til andre steder, til psykiatrien, kriminaliet og til ofrene, sier Nwosu.
Oslo - lille Warszawa
Glem forestillingen om at Norge oversvømmes av mørkhudete, muslimske innvandrere. I virkeligheten er den typiske innvandrer en polsk arbeider som tar med seg kona og hele familien.
Først kommer de mannlige polske arbeiderne - så henter mange av dem kone og barn. Foto: Colourbox.
Norsk debatt om innvandring handler ofte om rase og religion.
Men nye tall viser at mye er rasistiske fordommer: Det ikke er mørk hudfarge og islam som dominerer ved grensepostene.
Årsmeldingen fra Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at polakkene dominerer. De er som kjent hvite og ofte katolikker.
I fjor fikk 104.000 mennesker rett til opphold i Norge. Av disse skulle 80.000 folk jobbe eller studere. Hele 93 prosent av arbeidstillatelsene gikk til folk fra europeiske land.
Kilde. UDI
Kun 5.750 mennesker fikk komme til Norge via asyl eller flyktningestatus.
Norge gjør altså forsvinnende lite for å gi beskyttelse til flyktninger og andre forfulgte bak våre grenser.
Riktignok er 17.900 innvilget opphold for å stifte familie, men heller ikke her stemmer forestillingene om at det er snakk om slektninger fra eksempelvis Pakistan.
Fakta er at familier fra Polen øker mest. I fjor var hver femte familiegjenforening fra dette landet. Halvparten var barn, resten var kvinner (97 %). Det typiske er altså at polakkene kommer hit for å jobbe, og at mange av dem ønsker å ta med seg hele familien etterhvert.
Etter at Romania og Bulgaria ble med i EØS-samarbeidet i august i fjor, har folk strømmet til Norge i strie strømmer. Innvandringen fra Romania er eksempelvis tredoblet fra året før.
Å importere rimelige elektrikere, snekkere og rørleggere hjelper norsk økonomi når den er på kokepunktet.
Men et interessant spørsmål er hva som skjer når den norske høykonjunkturen er over.
Hvis vi ikke lykkes i å integrere også innvandrerkvinnene i arbeidsmarkedet, skyver vi store problemer foran oss. Statistikken viser at kvinnelige innvandrere er mindre yrkesaktive enn menn.
Andre land som er mer kyniske - som Saudi-Arabia og Kuwait - åpner grensene når de trenger gjestearbeidere, og sender dem ut igjen når behovet er over.
Hvis Norge har høyere humanistiske idealer må vi vise det i praksis når vi har muligheten - som nå under tidenes høykonjunktur.
Såpass bør vi ha lært av arbeidsinnvandringen på 70-tallet.
Pensjoner i skatteparadis
Den norske eldrebølgen skal finansieres med penger vi har tjent på investeringer i skatteparadiser. Norsk moral kommer til kort når vi skal ut i den store verden.
Finansminister Kristin Halvorsen får glede av milliardinvesteringer i skatteparadiser. Foto: Rune Kongsro
Oljefondet, eller det såkalte Statens Pensjonsfond - utland, skal investere godt over 2.000 milliarder kroner over hele verden. De skal ha høy avkastning og lav risiko, og skal samtidig styre unna investeringer som strider mot norsk moral.
Tidligere har fondet styrt unna selskaper som driver med landminer og barnearbeid, men den moralske grensedragningen har blitt stadig snevere. Selv kjøpesentergiganten Wal Mart har falt utenfor.
Nå viser det seg at Pensjonsfondet har saltet ned betydelig midler i skatteparadis.
Totalt 6,8 milliarder kroner er investert i selskaper registrert i stater som Norge definerer som skatteparadiser.
Som Nettavisen skrev mandag har Oljefondet blant annet investert penger inn i Liechtensteiner Landesbank, som er i fokus etter skatteskandalen i Tyskland.
På den ene siden vil investeringer i slike land kunne oppfattes som at Norge legitimerer landene, og indirekte en aktivitet som tar sikte på å undergrave skatteregimene som holder de vestlige velferdsstatene oppe.
På den annen side vil våre fremtidige pensjoner bli lavere hvis vi pålegger oss altfor strenge begrensninger.
Flere av norges mest kjente forretningsmenn - som Kjell Inge Røkke og John Fredriksen - har brukt skatteparadiser aktivt for å bygge opp sine formuer. Det har skjermet mot innsikt og bidratt til at de har kunnet betale i nærheten av null skatt i lange perioder.
OECD har delt skattepardisene i to grupper: De som er åpen for en dialog for å åpne for innsyn, og de som boikotter alle krav fra verdenssamfunnet.
Regjeringen har uttalt at den vil "vektlegge arbeidet med bekjempelse av skatteparadiser og kapitalflukt" og "lede an i den internasjonale kampen mot korrupsjon, hvitvasking av penger og kapitalflukt facilitert av såkalte skatteparadis".
I en praktisk verden er det vanskelig å dra moralen så langt at man svartelister alle skatteparadis. Da ville man for eksempel utelukke hele shippingnæringen.
Men det er vanskeligere å se at Norge bør ha penger i de absolutte verstingslandene:
De bør vi forbeholde for norske idrettskjendiser som Kjetil Andre Aamot.
For å si det med Aksel Lund Svindal: - Det er en grunn til at Monaco har det ryktet som det har, så det er klart at det ville lønt seg.
Angst for private skoler
Kunnskapsministeren frykter private skoler.
Etter den forrige regjeringens forsiktige åpning for private skoler (de fikk ikke lov til å ta utbytte), har den rødgrønne regjeringen satt på alle bremser. - Vi har stanset 140 privatskoler, uttalte kunnskapsministeren på en debatt i NRKs politiske kvarter.
Solhjell tegner et skrekkbilde av profitthungrige investorer som skal tjene seg søkkrike på å drive skoler. Et slikt fiendebilde er helt søkt og konstruert.
Det er vanskelig å drive en god privat skole med særlig overskudd, men vi har mange eksempler på at det går an å drive dårlige offentlige skoler med underskudd.
De som frykter private skoler hopper bukk over at noen av landets fremste utdanningsinstitusjoner er private. BI er for eksempel en privat stiftelse. Skolen hadde i 2006 over 18.000 studenter, men bare 17 prosent av inntektene kom fra staten. Likevel klarte BI et overskudd på 37 millioner kroner.
Det er altså mulig å drive en av norges fremste økonomiutdannelser med overskudd - og det med private eiere.
Ingen er tilhengere av å gjøre grunnskolen og videregående skole privat. Skillelinjen går mellom dem som vil sette et absolutt forbud mot alt annet en religiøs forkynnelse eller pedagogiske eksperimenter - og dem som mener at noen få private skoler vil være en positiv stimulans for den dominerende offentlige skolen.
Underlig nok er det nå fritt frem for Indremisjonen eller Steinerskolen, men strengt forbudt for BI å lage barne- eller ungdomsskoler.
Usympatisk hakking
Jens Stoltenberg går løs på enkeltpersoner. Foto: Guri Dahl, SMK.
Forrige gang Jens Stoltenberg angrep Hagen var med NRK på slep, og fjernsynsdebatten latterliggjorde den rike investoren.
Les bloggen: Tre råd til Stein Erik Hagen.
Men denne gang har statsministeren gått for langt. Nå fremstår han som panisk, og det er lett å få sympati for Stein Erik Hagen.
I gårsdagens VG kom statsministeren med kun en nyhet fra regjeringens budsjettkonferanse: Han skulle ta Stein Erik Hagen. - Jeg skal se om Hagen kan bidra med mer. Han kommer definitivt ikke til å få noen lettelser, sa Stoltenberg til VG.
Det er ikke akkurat statsmannstakter over en statsminister som blinker seg ut en navngitt fiende. Hvilken forbrytelse Hagen har gjort seg skyldig i, er vanskelig å se. I fjor bidro hans familie og selskaper med 820 millioner kroner til statskassen, viser Hagens egne beregninger.
Mulig det er for lite, men å gjøre mannen til en skyteskive er drygt: - Han gjør meg til en samfunnsfiende, er Hagens oppsummering i Dagens Næringsliv.
Politisk handler saken om formueskatt, kapitalinntekter og spesielle regler som gjør at de rike ikke lignes for deres reelle verdier - men for den skattemessig beregnede formuen.
Kapital mener Hagen er god for 24 milliarder kroner, mens ligningsformuen kun er 1,3 milliarder kroner. Disse hullene vil regjeringen nå tette.
Utfallet er litt underlig all den tid Arbeiderpartiet har en stor del av ansvaret for at Norge har vært et skatteparadis for skipsredere og folk med høye formuer og kapitalinntekter. I praksis har partiet snakket om de rike, men tatt de høytlønte.
At statsministeren har behov for å snakke høyt om de rike, er forståelig. Men han bør holde seg for god til å blinke seg ut enkeltpersoner.
- Husk at det var Stein Erik Hagen selv som tidligere i vinter valgte å gå til angrep på meg personlig og regjeringen, lyder forsvaret fra statsminister Jens Stoltenberg i Dagens Næringsliv.
Syltynt.
Nettavisens nye debattseksjon finner du her.
Høyt spill om barnehagene
Regjeringen driver et høyt spill om private barnehager. Fra neste år vil den skyve fra seg det økonomiske ansvaret for 108.000 barn som går i de private barnehagene.
Kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell spiller høyt med de private barnehagene. Foto: Bjørn Sigurdsøn, Scanpix.
Et stort flertall av norske barnehager er private, og uten dem ville målet om full barnehagedekning vært en fjern drøm.
De private barnehagene drives stort sett av idealister, og de utgjør over 3.500 små arbeidsplasser som holdes oppe av foreldrebetaling, dugnadsarbeid og offentlige tilskudd.
Men hverdagen er vanskelig. Kommunene særbehandler egne barnehager og ansatte. For hver 100 kroner som barn i offentlige barnehager får, mottar de private kun 81 kroner, viser tall fra Private Barnehagers Landsforbund.
I praksis betyr det en klar økonomisk forskjellsbehandling mellom de som har offentlig barnehageplass, og de som har privat.
Det eneste sikkerhetsnettet er et øremerket driftstilskudd fra staten. De pengene kommer uansett hva kommunen mener. Dennee direktestøtten vil regjeringen nå fjerne og legger ansvaret på kommunene.
Det blir som å sette bukken til å passe havresekken. De private barnehagene, som altså står for nær halvparten av alle barnehageplassene her i landet, frykter for sin økonomiske fremtid.
Slik de ser det, ønsker kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell (SV) å fjerne den eneste sikkerheten de private barnehagene har, og det er loven som påbyr likebehandling av private og offentlige barnehager.
Derfor er det nå et opprop blant foreldre som har barn i private barnehager, satt i gang av Frode Kirkedam, som er far og styremedlem i Natvigheia foreldrelagsbarnehage, Arendal.
- Vi som signerer dette oppropet krever at regjeringen stopper den usolidariske forskjellsbehandlingen av
barn i private og kommunale barnehager. Vi ber om at regjeringen straks innfører reell økonomisk
likebehandling av barn i alle barnehager, heter det i oppropet som nå sendes til alle foreldrene.
Du finner oppropet her.
Jeg mener regjeringen er på ville veier og har latt seg forføre av ideologi. Det viktigste er ikke om barnehagen er privat eller offentlig, men om den tilbyr et godt pedagogisk opplegg for barna.
De private barnehagene har samme krav til maksimalpris, tariff- og pensjonsavtaler og kvalitet som de kommunale barnehagene.
Men likevel gir kommunene særfordeler til sine egne, uten å ta inn over seg at de private barnehagene er helt nødvendige for å få hverdagen til å gå opp for flere hundre tusen norske familier.
Før kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell har 100 % offentlig barnehagedekning bør han skrinlegge sitt høye spill med de private barnehagene.
Nettavisen har en ny debattseksjon som du finner her.
Tror ikke på avisene
De fleste norske avisbedrifter har lagt om fra papir til å bli multimediahus. De har vært tvunget fordi leserne har valgt internett. Stort sett synker lesingen hos norske papiraviser med to prosent i året (eller om lag et årskull). Det blr ikke noen stor fremtid av slikt.
Men samtidig pågår det en religionskrig blant norske journalister. Den ene skolen utgjøres av de tradisjonelle, og deres fanesak er at den gode artikkel må være redigert av medlemmer av Norsk Journalistlag eller Norsk Redaktørforening.
Frontlinjen går akkurat nå på nettdebatter, og tradisjonistene vil mye heller ha 100 redigerte innlegg som har passert et redaksjonelt nåløye enn 100.000 innlegg fra ivrige debattdeltakere.
De fleste nettredaktørene ser det annerledes, og fremtidsoptimistene blant dem ser en verdi i at folk flest kommer til orde, og i at selv utsagt man er uenige i eller som støter ens egne holdninger, bør ha rett til å fremføres.
Publikum har svart med sine handllinger. Mens de fleste nettaviser får tusenvis av leserbrev om dagen, sliter de fleste papiraviser med et fåtall leserbrev til å fylle sidene.
Nettmediene har altså ikke bare tatt nyhetsformidlingen fra papiravisene, men er også langt på vei arenaen for debatt. I praksis har internett blitt et frigjørende medium som har latt den enkelte selv redigere sine ytringer, og samtidig gitt distribusjon gjennom et nettverk som treffer omtrent hele norges befolkning.
I USA raser nå en debatt om medienes dekning av Hillary Clinton vrs. Barack Obama, og selv mediene går langt i å innrømme at dekningen har vært mer positiv for Obama. Ikke sjelden ser vi den samme kritikken fremført her i landet. I mange saker opptrer aviser og kringkasting som en flokk.
Også her er internett en alvorlig utfordrer til medienes flertallsetikk. Lommemannen ble eksempelvis øyeblikkelig identifisert på internett, og debatten om hvorfor Start-trener Stig Inge Bjørnebye måtte gå er langt mer detaljrik på nettet enn i avisene.
Dette skjønner publikum også, og en fersk undersøkelse fra USA viser at både aviser og fjernsyn synker som en sten i publikums tiltro.
Mens bare 30 prosent av befolkningen tenderer til å tro på pressen, har 41 prosent av dem tro på internett. Og 54 prosent sier at de tenderer til ikke å tro på pressen - mot bare 34 prosent på internett.
Folk tror altså vesentlig mer på det de leser på internett enn på bildet de får presentert i papiravisene.
Det interessante ser ut til å være mistro mot selve redigeringen, altså de kollektive holdningene til mediehusene. To tredeler i en ny Harvard-studie viser at folk flest mener at tradisjonell journalistikk ikke har grep om hva amerikanerne ønsker fra nyhetene.
Og den skarpeste kritikkek kommer fra nettleserne. De mener tradisjonelle medier mangler empati og styres av politisk grunnsyn. Hovedkritikken gjelder store saker som Irak-krigen og presidentkandidat-nominasjonene.
Tradisjonelle norske redaktører og journalister klør i fingrene etter å redigere internett, men kanskje de bør bekymre seg litt over at publikum ser ut til å bruke internett til å skape sine egne massemedier?
PS:
Det er et klart flertall mot krav om obligatorisk forhåndsredigering blant Norsk Redaktøforenings medlemmer, heter det i et nyhetsbrev fra foreningen.
Nærmere 70 prosent av de 137 ansvarlige redaktørene som har besvart en spørreundersøkelse om forhåndsredigering av nettdebatter sier nei til å innføre et obligatorisk krav om dette i Vær Varsom-plakaten.
Nærmere to tredeler av dem som ikke vil ha krav om obligatorisk forhåndsredigering sier samtidig at det bør stilles krav om obligatorisk registrering av alle deltakere på debattsider uten forhåndsredigering, slik at disse kan identifiseres.
God gammeldags floke
Tromsø 2018s daglige leder Bjørge Stensbøl slutter likevel ikke. Foto: Scanpix.
To forhold ser ut til å gjenta seg fra OL til OL:
- Personkrangel og utskiftelser på toppen
- Milliardoverskridelser og milliardunderskudd.
Gårsdagens farseaktige "jeg slutter - nei jeg slutter ikke" fra daglig leder Bjørge Stensbøl er en klassisk god, gammeldags OL-floke til forvekskling lik stridigheten på toppen før Lillehammer-OL.
Dessverre handler den ikke om uenighet om selve prosjektet, men en personmotsetning mellom styreleder Petter Jansen og hans daglige leder.
Jansen er misfornøyd med at Stensbøl opptrer som om Tromsø-OL er hans personlige verk, mens Stensbøl på sin side ikke finner seg i bli offentlig irettesatt av sin styreleder.
Og sånn går no dagan.
Utfallet etter møtemarathonen i går kveld er at partene fremstår felles utad, og Petter Jansen tegner bilde av konstruktive diskusjoner og heftig engasjement: - Vi må tåle friske diskusjoner. Bjørge vet å si fra, men må tåle klare tilbakemeldinger, sier Jansen til Verdens Gang.
En viktigere diskusjon nå er om staten bør garantere for et OL som tegner til å bli langt dyrere enn de 16,3 milliardene som til nå er den offisielle prislappen. Selv kulturminister Trond Giske tror ikke mye på den kalkylen: - Det blir i alle fall ikke billigere, sier Giske til VG.
Det ville i så fall være en olympisk prestasjon nærmest uten sidestykke. De aller fleste OL opplever både kostnadssprekk og gigantunderskudd. Lillehammer-OL er i så måte et skrekkeksempel.
Personkrangelen på toppen øker i hvertfall ikke sjansen for at Tromsø får statsgaranti og OL i 2018.
Velferd for alle eller bare LO?
Vårens lønnsoppgjør blir en test på om velferdsordninger er for alle, eller om LO-medlemmer skal ha særfordeler. Hvorfor skal lavtlønte slitere betale for LO-medlemmene?
Klarer den rødgrønne regjeringen å stå på prinsippet om like pensjonsrettigheter til alle?
Avviklingen av AFP-ordningen handler ikke om rettigheter til sliterne, men om å forandre en grunnleggende urettferdig ordning hvor den tredelen av arbeidstakerne som ikke er fagorganisering må betale ytelsene til de som er organisert.
Hvorfor staten skal betale to milliarder kroner i året for å gi LO-medlemmene bedre alderspensjon enn alle andre, er ubegripelig. Så ubegripelig at Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hansen vil sette foten ned.
Aftenposten har i dag en artikkel som viser at rundt 700.000 arbeidstakere - det vil si nesten hver tredje arbeidstaker - ikke har rett på avtalefestet pensjon.
De betaler sin skatt og sine trygdeavgifter, men de er ikke fagorganiserte. Og organisasjonsfrihet bør være et klart prinsipp i ethvert demokrati.
- Det er urettferdig at de uten tariffavtale ikke får AFP, og det er urettferdig at så mange kvinner faller utenom, sier en av de intervjuede til Aftenposten.
Og det er nettopp hva saken handler om, men her gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Kampen om AFP handler nemlig ikke om "sliterne", men om særfordeler for de fagorganiserte.
Pensjonsreformen gir alle rett til å gå av når de selv vil, men det er lønnsomt å arbeide helt til normal pensjonsalder. Det blir en universell ordning som vil gjelde alle.
Så kan man gjerne mene at de som går av ved 62 år uten å være uføre, bør få mer utbetalt. Men pengene skal komme fra oss alle gjennom staten, så bør velferdsordning gjelde alle - ikke bare de fagorganiserte.
Det forhindrer ikke LOs selvfølgelige rett til å fremforhandle enda bedre avtaler for sine medlemmer. Men det må betales av arbeidsgiverne deres, og ikke av alle andre gjennom staten.
Regjeringen bør si nei til å bruke våre alles penger til å gi gode ordninger for kun to tredeler av skattebetalerne, og la de andre - indirekte - ta regningen.
Det mest spennende i årets lønnsoppgjør blir derfor om den rødgrønne regjeringen lar seg utpresse av truselen om storstreik til å fortsette en ordning som er grunnleggende udemokratisk og et klart brudd på retten til organisasjonsfrihet.
Klarer statsminister Jens Stoltenberg å stå imot og stå på sine prinsipper, fortjener han en stjerne i boken.
Papirberget vi ikke ønsker
Sannsynligheten er stor for at de fleste leserne av denne bloggen har fått, eller vil få, den nye utgaven av Telefonkatalogen.
En ny undersøkelse som Norsk Repsons har utført for Norges Naturvernforbund, viser at 61 prosent ikke ønsker å få noen slike kataloger. Av folk under 60 år betakker tre av fire seg for å ta imot papirbunken.
- Dette er et meningsløst sløseri. Hvis man ved en glipp hadde trykket dem på kinesisk, ville man neppe fått mange klager, sier Sverre Stakkestad fra Naturvernforbundet til Aftenposten.
I dag er reglene slik at du får katalogen uansett om du vil eller ikke. Eneste måten å slippe unna på er å registrere seg. Det kan du gjøre på Eniros hjemmeside eller på Gule Sider (som har gjemt bort sin reservasjon her).
Naturvernforbundet mener det burde vært omvendt, og at man heller bør bestille katalogen hvis man tilhører det mindretallet som ikke heller bruker internett eller mobil:
- På den måten kunne vi ha redusert avfallsberget med mangfoldige tonn. Dagens ordning er mijøfiendtlig. Katalogene blir trykket i Tyskland og Polen og fraktet på kryss og tverst av landet før de fleste blir kastet rett i søppelet, sier Stakkestad til Aftenposten.
Katalogene holdes oppe av annonsører som bruker millionbeløp på å stå i papirutgaver som ikke blir lest.
Eniro stritter imot å gjøre det enklere å slippe unna, og tjener gode penger så lenge vi alle får katalogen tvangsendt på døra - fylt av reklame som aldri blir lest.
Årets frekkis
Dagsavisens sjefredaktør sikrer 584.000 kroner netto gjennom avisens miljø-kinderegg.
Nød lærer naken kvinne å spinne, men Dagsavisen burde ha til salt i grøten med sine 41,3 millioner kroner i statsstøtte per år.
Likevel forsøker avisen seg nå på et lite miljøtriks. Abonnenter som får regningen i posten i disse dager har plutselig fått et miljøgebyr på 20 kroner.
Med avisens abonnementsopplag på 29.204 eksemplarer gir trikset 584.000 kroner rett i kassa - det vil si hvis abonnentene finner seg i å betale regningen.
(Hvis de derimot synes det er noe å protestere på, så er telefonnummeret 815 34000 eller mail til abonnement@dagsavisen.no).
Avisens lille frekkis minner sterkt om boken Kinderegg-effekten hvor nesten hva som helst kan rettferdiggjøres ved å klistre på ordet miljø.
Dagsavisen bekymrer seg altså over mijøvirkningen av et tynt A4-ark sendt i posten. Til sammenligning er avisens dagsopplag over 31.000 eksemplarer.
Regner vi en gjennomsnittsvekt på 250 gram, pøser Dagsavisen ut rundt 2.300 tonn avispapir årlig.
Det papirberget er en miljøbekymring, men avisen får altså 41 millioner kroner i pressestøtte og momsfrittak til å gjøre dette (i motsetning til nettavisene, som må betale moms!).
Og da blir det litt søtt med 20 kroner i miljøgebyr.
Pisk eller gulrot
Statsminister Jens Stoltenberg vil ikke tvinge igjennom tredelt pappaperm, så de rødgrønne bør se etter andre virkemidler. Foto: Forsvarets mediesenter.
Det er noe forutsigbart over partienes valg av virkemidler. Arbeiderpartiet tror på staten og lover, mens Høyre-politikerne heller vil bruke økonomiske gulrøtter.
Men begge parter bør innse at dagens ordning - hvor foreldre flest blir belønnet med mer penger hvis mor er hjemme - er avleggs.
Sterke krefter i den rødgrønne regjeringen ønsker å tredele foreldrepermisjonen. Skal man få økonomisk støtte, kreves dermed at pappa tar minimum 1/3 av permisjonen.
Forslaget er moderne og det har vist seg å virke på Island.
Spennende er at en av kandidatene til likestillingsminister-posten - Anniken Huitfeldt - offentlig har gått ut mot denne viktige reformen.
I Sverige satser man heller på 3.000 kroner i skattelette for hver måned pappa er hjemme, ifølge NRK. Om tiltaket virker, vet man ikke. Skatteletten kommer ikke før i sommer.
Leder for Høyres kvinneforum, Linda Hofstad Helleland, ønsker å bruke økonomiske gulrøtter også her i landet: - Når mor og far skal fordele permisjonen mellom seg, er det til syvende og sist lommeboka som avgjør, og ikke viljen. Med et slikt forslag, vil det bli mulig for far å ta en større del av permisjonen, uten at han blir tvunget til det, sier Helleland til NRK.
Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul mener dette er en dyr og dårlig ordning: - Vi i Ap har mer tro på å bruke lovverket for å øremerke permisjon til far. Vi tror at skattelette vil være mindre effektivt og dyrere, sier Gjul.
Diskusjonen om virkemidler er litt deprimerende.
Viktigst nå er å sette inn tiltak som faktisk virker, og da kan det være verdt å minne om Kinas gamle statminister Deng Xiapings kjente utsagn om at det ikke spiller noen rolle om katten er hvit eller svart, så lenge den fanger mus!
Sykehus uten styring
Helseminister Sylvia Brustad må bruke makt for å få styring over sykehusene.
Det er ikke sykehusene som er i krise, men deres økonomistyring som er syk. Ledelsen gir blaffen i bevillinger og ansetter leger og bygger sykehotell uten å ha dekning for det.
Resultatet er at sykehus-Norge i fjor brukte 1,5 milliarder kroner mer enn de hadde fått rammer til fra Stortinget.
Like lite som norske rektorer eller lærere kan skrive ut sjekker uten dekning - like lite rett har leger og sykehusdirektører til å la pengene rulle.
Det er nemlig ikke mangel på penger, men mangel på styring, som er sykehusenes problem. Norge pøser milliardbeløp inn i sektoren og vi har flere leger og sykepleiere enn de fleste andre land. Likevel har vi dårligere resultater i form av helse. Løsningen kan umulig være å kaste enda flere milliarder inn på bålet.
- Sykehusene får i år 7,1 milliarder kroner ekstra og har totalt et budsjett på 85 milliarder kroner. Det er mer enn noengang, sier Brustad til Dagsavisen.
Les hele Brustads redegjørelse til Stortinget her.
Nettopp det er poenget. Sykehusene har ikke underskudd - de bruker mer penger enn de har fått bevilget. Og de driver ikke nedskjæringer - de får noe mindre vekst enn de hadde håpet på.
Svaret er som alltid krisemaksimering og trusler om å stenge barneavdelinger og redusere behandlingen for kreftpasienter.
Det er billige triks som opposisjonen nå bør heve seg over å bruke, selv om det er fristende. Spesielt fordi Arbeiderpartiet alltid har klaget like usaklig på nedskjæringer når de er i opposisjon.
Staten overtok ansvaret for sykehusene gjennom sykehusreformen i 2002. Et av hodemålene var å få kontroll over økonomien. Det har blitt bedre i enkelte regioner, men det er et stykke igjen.
Helseminister Sylvia Brustad bør få støtte, og ikke kritikk, for vilje til å bruke politisk kraft til å vise leger og sykehusdirektører hvem som bestemmer.
Knefall for småkongene
Byråkrater og småkonger over hele landet får en vernende hånd: I stedet for å avvikle fylkeskommunene, velger regjeringen å styrke dem!
Kommunalminister- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa verner fylkeskommunen. Foto: Guri Dahl.
Norge bruker milliardbeløp på å holde liv i både kommuner, fylkeskommuner og staten, og det finnes talløse utredninger som viser at fylkeskommunen må vekk.
Da også sykehusene ble overført til de nye helseregionene, mistet fylkeskommunene en stor del av sin betydning, og det lå i kortene at hele ordningen skal bort.
Dessverre har vi ikke politikere som tør å manne seg opp til å ta det nødvendige oppgjøret med fylkeskommunale småkonger over hele landet.
Tvert imot, nå blir det nye penger og stillinger: - Fylkeskommunane blir nå den viktigste offentlige aktøren for verdiskaping og etablering av arbeidsplassar i de ulike landsdelene, seier kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa.
Aldri har sjansen vært bedre til å fjerne fylkeskommunen og innføre større, slagkraftige regioner. Et klart flertall av fylkeskommunene (11 av 19) er for en slik regional reform. Og Stortinget og flere regjeringer har vist mot til å kjøre reformen igjennom.
Til nå.
Nå er regiontoget effektivt kjørt av sporet.
Årsaken er sterk motstand i de små fylkeskommunene og frykt for at de mister lokal makt og innflytelse. Hordaland vil for eksempel ha en stor vestlandsregion, men Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal sier nei.
(Du kan lese alt om det store reformarbeidet her).
På Agder kan enhver se at det logiske er å slå sammen Vest-Agder og Aust-Agder med Kristiansand som fylkessentrum. Byen har blitt størst blant annet fordi den ligger midt i Agderregionen og er den naturlige innfartsveien nordover via Setesdal.
Men selv tiår med diplomati har ikke overbevist fylkespolitikerne i Aust-Agder, og nå får de viljen sin.
"Ut frå dei innspela som er hittil er komne frå fylkeskommunane om regional inndeling, ser ikkje kommunal- og regionalministeren det aktuelt for regjeringa å gjera framlegg om endra grenser", heter det i pressemeldingen fra Kommunal- og regiondepartementet.
Belønningen for motstanden er nye oppgaver. Fylkeskommunene skal nå få ansvaret for riksveiene og dermed for ferjedrift.
Dermed er vi sikret nye tiår med et unødvendig og puslete byråkrati som koster oss alle milliarder av kroner i året.
Avisene kjøper seg tid
Dagbladets redaktør Anne Aasheim sliter tungt.
De fleste papiravisene har i dag artikler om hvor godt det går. Det er ren propaganda. I virkeligheten faller både opplaget og lesertallene jevnt og trutt.
(Du finner alle tallene her).
Opplaget falt i fjor med 26.000 eksemplarer totalt sett. De største taperne er VG, Dagbladet og Aftenposten Aften.
| Størst tilbakegang i 2007 | ||
| Endring | % | |
| Dagbladet | -10 901 | -7,4% |
| Aftenposten, Aftenutgaven | -6 052 | -4,4% |
| VG-Verdens Gang | -5 939 | -1,9% |
| Tips | -2 695 | -41,3% |
| Ny Tid | -1 587 | -17,1% |
| Bergensavisen | -1 408 | -4,6% |
| Drammens Tidende | -1 368 | -3,2% |
| Fædrelandsvennen | -1 316 | -3,1% |
| Nationen | -1 125 | -6,6% |
| Dagsavisen | -977 | -3,0% |
(Kilde: Mediebedriftene)
Totalt har papiravis-opplaget falt med mer enn 160.000 eksemplarer de tre siste årene, og nedgangstrenden har pågått ubrutt de ti siste årene.
Og da må man huske at papiravisene bruker alle midler for å støtte opplaget. Alt fra aggressivt telefonsalg til folk som fallbyr avisen på gaten taes i bruk. I flere tilfeller koster det like mye for avisene å skaffe seg kjøpere på denne måten som et helt årsabonnement!
Avisene kan altså kjøpe seg tid når det gjelder opplaget, men den reelle lesingen faller og faller. Folk bruker mindre og mindre tid på papiraviser, og mer og mer tid på nettet.
Slik ser et meget godt år ut: Enda et år med fall i opplaget. Kilde: Mediebedriftene.
Det finnes unntak, men stort sett er trenden at jo større avis, desto større fall.
Dette skulle man ikke tro når man leser pressemeldingene fra avisenes interesseorganisasjon: "Halvparten av avisene med opplagsfremgang - 2007 var et meget godt år for norsk dagspresse", heter det derfra.
Papiravisene nyter godt av en høykonjunktur, og av at de klarer å selge magi til annonsekjøperne. De klarer å innbille dem at det er både to og tre lesere på hvert eneste eksemplar.
Det er godt gjort når de aller fleste av oss ser en virkelighet hvor nettavisene har eksplosiv vekst, og hvor flere og flere av oss kjøper færre papiraviser - og erstatter dem med lesing på nettet.
Nå hopper ikke Mediebedriftene helt over den virkeligheten i sin pressemelding. Nesten helt nederst står det: "For nettavisene fortsetter den sterke veksten. I 2007 økte daglig lesing av nettavisene som måles i Forbruker & Media med 16 prosent".
Å lese dagens aviskommentarer blir som å høre mannen som hoppet ut fra 150. etasje i en skyskraper i det han passerer 80. etasje: Det går fortsatt bra!
Ærlighet varer lengst
Nok er nok for statsminister Jens Stoltenberg. I dag måtte barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen gå av.
Så sent som i går var versjonen at det var helt tilfeldig at Ida Hjort Kraby valgte å søke på stillingen dagen etter at de to hadde vært i middag sammen.
Først i morgentimene i dag valgte Ramin-Osmundsen å fortelle statsministeren at helt tilfeldig var det likevel ikke - hun hadde øvd påvirkning via en felles venninne.
Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over.
Ramin-Osmundsen mister ikke jobben fordi hun ansatte en venninne som barneombud, men fordi hun har et uhyre selektivt forhold til sannheten.
I virkeligheten er det mer normalen enn unntaket at man forsøker å påvirke gode kandidater til å søke stillinger, og det er heller ikke unormalt om man kjenner vedkommende.
Selve ansettelsen av nytt barneombud var uklok, men dumskapen ble gjort til en dødssynd da Manuela Ramin-Osmundsen valgte å fortie sannheten - og la seg presse til å legge fram fakta bit for bit.
I dag trekker både barne- og likestillingsminsteren og hennes venninne, barneombud Ida Hjort Kraby, seg fra sine stillinger. Ingen av dem kunne fortsatt med det minimum av integritet og tillit man må kunne forlange.
Men heller ikke statsminister Jens Stoltenberg går fri. I går stilte han seg bak sin egen statsråd i en lite troverdig forestilling. I dag måtte han slå kontra.
Jens Stoltenberg utnevnte Manuela Ramin-Osmundsen til tross for at det stod store spørsmålstegn ved henne etter den såkalte UDI-skandalen.
Stoltenberg valgte å stole på sin egen vurdering og lukket ørene for advarsler.
Nå får han konsekvensen.
Så nødeløs er politikken, og så nødvendig er utfallet av den siste ukens seigpining av barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen og hennes venninne gjennom 20 år - barneombud Ida Hjort Kraby.
Ærlighet varer lengst.
Lite overbevisende
Jens Stoltenberg side om side med sin barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen. Foto: Scanpix.
Etter å ha blitt drevet fra skanse til skanse tok Ramin-Osmundsen i går et snev av selvkritikk.
- Det er klokt å ta selvkritikk når man mener det er grunnlag for det. Jeg forstår og mener det er grunnlag for at hun gjør det, sa statsminister Jens Stoltenberg på en hastig innkalt pressekonferanse.
"Selvkritikken" går ut på at statsråden mener hun kunne vært klarere på at hun var en bekjent av det nye barneombudet Ida Hjort Kraby.
Men hverken Stoltenberg eller Ramin-Osmundsen svarte særlig klart eller overbevisende på hvorfor sannheten om det 20-årig lange vennskapet er drevet frem av pressen - bit for bit - og at innrømmelsene først har kommet når sannheten har vært på bordet.
Venstre-leder Lars Sponheim uttalte igår at barne- og likestillingsministeren fremsto som en løgner. Det er harde ord, men hun har ikke akkurat ivret etter å fortelle sannheten.
Et klart flertall i befolkningen mener at Ramin-Osmundsen bør gå av.
Statsministerens forsvar ble en pinlig affære, og barne- og likestillingsministeren har en lang vei å gå før hun igjen har tillit hos andre enn i regjeringens innerste kjerne.
Fra dumhet til dødssynd
Barne- og likestillingsminster Manuela Ramin-Osmundsen graver seg dypere ned i problemer. Foto: Guri Dahl.
Å utnevne en venninne eller venn til en ledende stilling er dessverre ikke uvanlig i norsk politikk. Hverken den forrige eller den nåværende regjeringen har hvit samvittighet her.
Ta for eksempel utnevnelsene av NRK-direktørene Einar Førde eller John G. Bernander. Er det noen som tror at ikke de to har vært på en serie fester og private arrangementer sammen med dem som utnevnte dem?
(Bernander ble utnevnt av en Ap-regjering, men man kjenner selvfølgelig hverandre etter mange år på Stortinget. Man blir ikke formelt inhabil av normalt kjennskap, naturlig nok).
Det spesielle med Manuela Ramin-Osmundsens er altså ikke at hun utnevnte sin venninne til en ledende stilling.
Det kritikkverdige er at utnevnelsen er som et ombud - en vaktbikkje. Når en slik stilling besettes av en venn, svekkes det nye barneombudet før hun har startet.
Men alt dette ville endt som skarp kritikk fra opposisjonen og kommentatorer, og som en ripe i lakken for den ferske statsråden.
Nå er det derimot full fyr. Årsaken er barneministerens klønete håndtering.
Den største tabben er at hun ikke legger alle kort på bordet med en gang. Første versjonen var at hun hun knapt kjente Ida Hjort Kraby. Så viste det seg at de har vært på private fester hjemme hos hverandre flere ganger.
Men det var også alt, lød forklaringen.
Helt til Ramin-Osmundsen plutselig kom på at de også hadde vært på feriebesøk sammen i Lofoten.
Og nå har hun altså til overmål kommet på at de faktisk har kjent hverandre i 20 år gjennom jevnlige kafemøter i et nettverk av jurister som studerte sammen.
Og jammen har de ikke vært på privat besøk i Paris også.
Kraby og Ramin-Osmundsen var på middag sammen 3. januar. Dagen etter søkte Kraby på stillingen. Tilfeldig? Ja, hevder statsråden. De snakket ikke om saken hele kvelden, er påstanden.
Dessverre minner håndteringen av denne saken om Manuela Ramin-Osmundsens egen opptreden i den såkalte UDI-skandalen. Ledelsen i UDI saboterte sin egen regjering og fikk skarp kritikk.
Les tidligere blogger:
Farlig UDI-praksis
Omvendt rasisme
Ramin-Osmundsen var med i UDIs toppledelse, men kom unna med at hun nok hadde vært med på møter og fått dokumenter, men at hun ikke hadde forstått rekkevidden, og at saken ikke var hennes ansvarsområde.
Så ble hun tatt til nåde og utnevnt som statsråd.
Den stadige kampen fra skanse til skanse er ikke egnet til å gi Manuela Ramin-Osmundsen tillit. Inntrykket er at hun kommer med innrømmelser etterhvert som pressen graver opp nye forhold.
Handlemønsteret er typisk for mange i tilsvarende situasjon, og det kan være grunn til å minne om tidligere Dagens Næringsliv-redaktør Kåre Valebrokks gode råd: "Har du tråkket i salaten, så stå for Guds skyld stille!".
Hva vil skje nå?
Slik saken nå har utviklet seg er det vanskelig å se at barneombud Ida Hjort Kraby kan gjøre en god jobb som vaktbikkje overfor barne- og likestillingsministeren.
Dagsavisen, som tradisjonelt har stått Arbeiderpartiet nært, krever på lederplass i dag at det nyutnevnte barneombudet trekker seg.
Det vil i så fall være å rette baker for smed.
Nettverks-venninnene
Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (t.h.) valgte sin nettverksvennine Ida Hjort Kraby som
nytt barneombud. Foto: Scanpix
Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har ikke hatt en heldig hånd med utnevnelsen av nytt barneombud.
De fleste mener at Reidar Hjermann har gjort en god jobb og vært en plagsom figur for staten i sin kamp for barns rettigheter.
Hjermann har gneldret, men nå er det rett ut.
Inn kommer Ida Hjort Kraby. Hun er med i et kvinnenettverk sammen med barneministeren, og de to har flere ganger vært på private fester sammen.
At det nye barneombudet også var klassevenninne med utenriksminister Jonas Gahr Støre styrker oppfattelsen av at nå er det nettverk som gjelder.
- Vi er bekjente, men ikke omgangsvenner, svarer Manuela Ramin-Osmundsen.
Kritikerne står i kø: Både verdens første barneombud, Målfrid Grude Flekkøy, jusprofessor Anders Bratholm og barnepsykolog Magne Raundalen er sterkt kritiske.
Jusprofessor Eivind Smith mener statsråden kan ha vært inhabil.
Flere ser det påfallende i at barneministeren selv skal utnevne sin egen vaktbikkje. Flere stortingsrepresentanter vil frata barne- og likestillingsministeren retten til å utnevne barneombud.
- Vi mener det er problematisk at departementet utnevner en person som skal være frittstående og uaavhengig av departementet. Derfor ønsker vi at Stortinget skal utpeke barneombud, sier SVs stortingsrepresentant May Hansen.
Hun får støtte fra borgerlig side: - Ombudet skal være en vakktbikkje, og da kan det være problematisk om vaktbikkja blir utnevnt av departementet den skal passe på, sier Høyres nestleder, Per-Kristian Foss, til Dagbladet.
Det prinsippet burde være en selvfølge, og nå har politikerne en gyllen anledning til å sette en stopper for at departementene utpeker sine egne vaktbikkjer.
Nei, minister!
Fornyingsminister Heidi Grande Røys tror det er billig å bo i Oslo.
Debatten startet med Oslo-ordfører Fabian Stangs utspill om at staten bør lønne politifolk i Oslo ekstra på grunn av de store leveomkostningene i hovedstaden.
Forslaget er problematisk, og fornyingsminister Heidi Grande Røys la det øyeblikkelig dødt: - Et hovedstadstillegg ville være en umulig vei å gå fordi det selvfølgelig også ville få enorme konsekvenser for alle tariffområder, sier Heidi Grande Røys til Dagbladet.
Så langt, så godt.
Men verre er at statsråden også forsøker å argumentere mot virkeligheten: - Jeg har ennå tilgode å se undersøkelse som viser at det er dyrere å bo i Oslo, uttaler hun i et annet intervju, og viser til at hovedstaden har billigere strøm (!) og rimeligere kollektivtransport (!!).
Er det mulig?
Den tidligere barnehagestyreren fra Florø kom til Stortinget i 2001, valgt inn fra SV.
Hun har altså bodd i hovedstaden i snart syv år uten å ha fått med seg noen enkle fakta:
- En enebolig i Oslo koster 28.000 kroner per kvadratmeter i gjennomsnitt. Ellers i landet ligger prisene under 20.000 kroner.
- I Oslo betaler man 6.770 kroner per måned i gjennomsnitt for en toroms leilighet. Snittet for hele landet er 4.850 kroner.
- En husholdning i Oslo har 359.500 kroner i årlige forbruksutgifter. Snittet i resten av Norge er 323.200 kroner.
(KIlde: SSB)
Det finnes altså et vell av fakta som viser at det er betydelig dyrere å bo i Oslo enn andre steder i Norge. At strømmen skulle være spesielt billig (i et marked med nasjonale markedspriser) er det knapt noen andre som har sett.
Så kan man selvsagt likefullt være uenig iFabian Stangs forslag. Et godt motargument er at nettopp det at man får mer ut av lønna kan være et trekkplaster som sikrer distriktene gode fagfolk.
Men derfra til å benekte en virkelighet som alle kan se, er et drygt stykke.
Lisens til å lyve
Neste uke forandrer Stortinget loven for seg selv: Nå blir det fullt lov å lyve for å bli valgt. Valgflesk kan være løgnaktig uten at politikerne kan få straff.
Justisminister Knut Storberget vil gjøre løgnaktige valgløfter lovlige. Foto: John Petter Reinertsen, Samfoto.
Kristin Halvorsen lovet full barnehagedekning i 2007, men brøt løftet.
Ifølge Straffeloven kan slike valgløfter være ulovlige. De kan normalt dømmes med fengsel:
§ 105. Den, som ved (...) løgnagtige Forespeilinger eller ved andre utilbørlige Midler søger at øve Indflydelse paa en andens Optræden eller Stemmegivning i offentlige Anliggender (...) straffes med Hefte indtil 3 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.
(Les loven her)
Tre års hefte betyr i moderne tid halvannet års fengsel. Men Kristin Halvorsen trenger ikke bekymre seg. Av en eller annen grunn er denne paragrafen sovende. Knapt noen er dømt i moderne tid for valgflesk og brutte valgløfter.
- Såvidt jeg vet, har dette vært en sovende paragraf, sier leder i justiskomiteen Anne Marit Bjørnflaten fra Arbeiderpartiet til NRK.
Nå skal paragrafen bort, hvis justisminister Knut Storberget får med seg Odelstinget. Justisdepartementet vil ha bort hele forbudet mot valgflesk.
Departementet vil endre bestemmelsen om utilbørlig stemmepåvirkning slik at det går klart frem at valgkampløfter og annen argumentasjon for å påvirke velgeratferden ikke rammes av straff - selv ikke når løftene fremstår som svært så urealistiske.
- Det bør ikke være en oppgave for strafferetten å reagere mot personer som forsøker å vinne et valg med «løgnaktige forespeilinger», heter det i lovforslaget fra Justisdepartementet.
Forslaget går trolig igjennom i Stortinget, og lederen for justiskomiteen ser ikke valgløgner som en vesentlig forbrytelse:
- Vi ønsker at politi og rettsapparatet heller skal bruke kreftene på viktige saker - ikke å straffeforfølge politikere som ikke holder det de lover, sier Anne Marit Bjørnflaten til NRK.
Og fortsatt er det noen som ikke tror på politikere.
Syke sykehus
Helseminister bør lukke ørene for krav om mer penger, og bruke mer tid på å forlange resultater for pengene. Foto: SMK
Aftenposten har startet en interessant artikkelserie om pengebruken på norske sykehus. Vi bruker stadig mer penger, nordmenn er ikke sykere enn andre land - og likevel scorer vi dårlig på forventet levealder.
- Mitt inntrykk er at hverken mer sykdom eller bedre kvalitet på tjenestene kan forklare at helsetjenesten er så mye dyrere i Norge enn i de andre nordiske land. Høyere lønnsnivå sammen med langt mer helsepersonell pr. innbygger kan være mye av en forklaring, skriver professor Grete Botten ved Institutt for helseledelse, Universitetet i Oslo.
Vi får altså lite helse ut av hver krone. Noe av årsaken er at 70 prosent av pengene går til lønn, og at vi bruker de dyreste - legene - til å gjøre administrative oppgaver som heller burde gjøres av andre.
Ifølge Aftenposten har Norge flere leger og sykepleiere pr. innbygger enn noen andre nordiske land og de aller fleste OECD-land. Finland har 2.4 leger pr. 1000 innbygger. Norge har 3.7. For sykepleiere er forholdstallet enda større, går det frem av en OECD-rapport avisen gjengir.
Antallet sykepleiere per 1000 innbyggere
(Kilde: Aftenposten/OECD)
I media og på Stortinget fremstilles helse-Norge som et katastrofeområde, og den til enhver tid ansvarlige politiske ledelse får så ørene flagrer for nedskjæringer og lave bevilgninger.
Tallene fra Aftenposten viser at pengeflommen til sykehusene blir større fra år til år. Siden 2002 har inntektene til sykehus-Norge økt fra udner 60 til nærmere 90 milliarder kroner årlig!
Og antallet ansatte har gått fra 67.000 til 95.000 på ti år.
Sykehusene er syke, men det skyldes ikke bare mangel på fagfolk og penger.
Nå må søkelyset rettes mot en tilsynelatende ineffektiv virksomhet som trenger alvorlig omstilling.
Jorden er flat
Landbruksminister Terje Riis-Johansen (Sp) vil tvinge folk tilbake på bygdene og stramme inn boplikten på småbruk. Han kunne like godt vedtatt at Glomma skal begynne å renne oppover.
Det er makt i de foldete hender, men ikke til å tvinge folk til å bo på småbruk på landet. Foto: Bjørn Sigurdsøn, SMK.
Norske bønder produserer stadig mer melk og kjøtt, mens antallet bønder synker og synker. Staten bruker 15-20 milliarder kroner i året til jordbruket, men det blir likevel færre og færre gårsbruk.
Norge får stadig færre, men større gårsbruk, og bøndene lager like mye kjøtt og melk som før. Kilde: SSB.
Samtidig klarer flere og flere bønder å skaffe seg inntekter gjennom å utvikle turisme. Det har vært bra for bøndene og det har vært bra for de mange som har kjøpt et nedlagt småbruk og gjort det om til en fritidseiendom.
Det pågår altså en betydelig omstilling av norsk jordbruk og i dagens arbeidsmarkedet trengs hver eneste bonde i andre deler av økonomien.
I praksis har det vært bred politisk enighet om denne omstillingen.
Jordbruket betyr mindre og mindre for sysselsettingen. Bøndene har fått andre jobber i et land uten ledighet. Kilde: SSB.
Men nå kommer landbruksminister Terje Riis-Johansen (tidligere sentralstyremedlem i Norges Bondelag) med forslag som vil snu utviklingen på hodet.
- Jeg vil at flere skal bo og drive næring i bygde-Norge. Vi må styrke sårbare lokalsamfunn. Jeg har stor tillit til at bo- og driveplikt kan bidra til å ivareta disse viktige samfunnsmålene, sier landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen.
Om eieren av et småbruk ikke vil bo på landet, så skal han altså tvinges. Det holder ikke lenger å sove på gården mer enn halvparten av nettene, man må bo der hele tiden. Og mens det før var fem års driveplikt, blir denne plikten nå evig - hvis Johansen får det som han vil.
- Det er viktig å hindre omdanning fra landbruk til fritidsbruk. Det er nødvendig å sikre at matproduserende arealer blir brukt slik at produksjonsevnen er intakt til beste for fremtidige generasjoners behov, sier Riis-Johansen.
- Dette er en full reversering som er tilpasset gårsdagens landbruk, sier næringspolitisk talsmann i Venstre, Leif H. Kongshaug, til Finansavisen.
Om ikke forslaget stanses av det rødgrønne flertallet i Stortinget (neppe), blir den mest sannsynlige effekten av landbruksministerens tiltak at fraflyttingen fortsetter - og at gårsbrukene blir liggende brakk.
Det er en større trussel mot livsgrunnlaget til bygde-Norge enn at den helt naturlige omstillingen av landbruket fortsetter som den har gjort de siste tretti årene.
Å tro noe annet er som å være fast overbevist om at jorda er flat og at Glomma vil begynne å renne oppover.
Kildevernet er truet
Retten til å beskytte kilder er grunnleggende for en fri presse. Dette prinsippet blir nå truet av det nye Datalagringsdirektivet.
Kampen mot terror kan åpne for mer overvåkning av deg og meg. Fotomontasje: Nettavisen.
Selve begrepet er knusktørt, men i praksis betyr innholdet i datalagringsdirektivet at opplysninger om alle telefonsamtaler, mobiltelefonsamtaler, e-post og internettkommunikasjon skal lagres og være tilgjengelig for politi og etterforskning inntil 24 måneder.
Direktivet kommer fra EU, og Norge kan reservere seg mot å innføre reglene som resten av Europa vil ta i bruk. Alternativet er at Telenor og andre operatører vil lagre det meste du foretar deg elektronisk.
(Du kan lese en omfattende sak om direktivet her.)
Innholdet i samtalene blir ikke lagret, men alle opplysninger om hvem du snakket med og når.
Bakgrunnen for forslaget er å gi politiet mulighet til å etterforske og avsløre terrorplaner. Men ekspertene på området har liten tro på at dagens terrorister er så amatørmessige at direktivet får noe å si:
- De smarteste og mest velorganiserte kriminelle, som for eksempel internasjonale terroristgrupper, har sannsynligvis allerede på plass teknologi og kunnskaper som gjør at de i dag kan kommunisere uhindret av et slikt direktiv, mener universitetslektor Gisle Hannemyr.
Ekspertene tviler altså på at direktivet vil fakke terrorister, og de er bekymret for at personvernet nok en gang må vike for andre hensyn. Flere av dem mener at Norge bør reservere seg mot hele direktivet.
For pressen, derimot, er direktivet en stor trussel. Særlig for kildevernet. I praksis betyr direktivet at alle tips som kommer på epost eller via telefon i prinsippet kan etterspores.
- Jeg kan vanskelig se at kildevernet har en reell fremtid i et slikt regime ? i hver fall ikke i forhold til å kontakte mediene via nevnte kanaler, sier avdelingsdirektør Leif T. Aanensen i Datatilsynet.
- Den vil tvinge de i pressen som er opptatt av kildevern til å benytte de samme alternative teknologier for kommunikasjon som smarte kriminelle allerede har tatt i bruk, mener Hannemyr.
Datalagringsdirektivet kan bli vedtatt som en orienteringssak fra Regjeringen til Stortinget.
Men med de store inngrep direktivet betyr for den enkelte, bør saken debatteres grundig før den bankes igjennom.
Derfor gir vi deg tallene
Det sies at det finnes tre typer løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Samtdig kommer de aller fleste "fakta" med tolkninger. Det er altså ikke nok å punche tall inn i en datamaskin for å få en entydig sannhet.
Resultatet fra de nasjonale skolene er et omfattende materiale, og det inneholder feil for enkeltskoler. Noen har ikke fulgt reglene for prøvene, andre tall er unntatt offentlighet mv.
Men likevel gir resultatene ett veldig klart funn: Det er stor variasjon fra den ene skolen til den andre. I praksis betyr det at ditt barn får bedre opplæring og større sjanser ved å gå på den ene skolen fremfor den andre.
Som Nettavisens reportasje viser, er 5. klassingene på Smestad skole i Oslo, landets konger og dronninger i matematikkfaget. På denne osloskolen, som har hatt kongefamilien som elever, var to av tre elever på beste mestringsnivå.
(Så får heller denne bloggskribenten leve med at hans egen ungdomsskole, Grim i Kristiansand, ligger på bunn i engelsk for åttendeklassinger...).
De aller fleste vil være enige i at barn fortjener like sjanser, og at det er en samfunnsoppgave å sørge for det.
Vi vet også at barn av foreldre med høy utdannelse og andre ressurser stort sett gjør det bedre på skolen enn barn som ikke er så heldig stilt.
Derfor vil også skole som ligger i et nærmiljø med ressurssterke foreldre (som Smestad) score be