Kriminaljournalen
Etterspillet etter tidligere Se og Hør-journalist Håvard Melnæs bok gir arbeid for flere offentlige kontrollorganer:
* Kredittilsynet må finne ut av om banker og kredittkortselskaper bryter taushetsplikten.
* Ligningskontoret bør interessere seg for bokens påstander om svarte penger og skattesnyteri.
Men det er ikke enkeltsakene som gir det mest sjokkerende inntrykket av det indre liv i kjendisbladet.
Langt verre er inntrykket av at redaksjonsledelsen systematisk skyr alle moralske regler og går over lik for å skaffe seg en god oppslagssak - uansett om den er sann eller ikke.
I debatten etter bokutgivelsen har få eller ingen kommet Se og Hør til unnsetning. Derimot får også Håvard Melnæs så ørene flagrer, for eksempel fra Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad (les hans kommentar her).
- Se og Hør er en kriminell organisasjon, sier høgskolelektor ved journalisthøgskolen i Oslo, Magne Lindholm.
Det finnes selvsagt 100 millioner årlige grunner for at de danske eierne lukker øynene, men når Aller-familien åpent sier at de ikke har tenkt å lese boken, bør de tenke seg om. Spesielt hvis de har formelle verv i selskapet.
Flere av episodene som Melnæs skildrer i boken er påstander om direkte lovbrudd.
Se og Hør-redaktør Odd J. Nelvik får harde anklager i den nye boken. Foto: Unn Gyda Næss
Problemet er hva som skjer når den moralske indignasjonen legger seg, og justisminister Knut Storberget og presseorganisasjonene vil innføre ulike former for Lex Se og Hør for å få slutt på bladets metoder.
Justisministeren ønsker å dømme media for å bruke opplysninger de vet er fremkommet ulovlig. Det kan høres tilforlatelig ut, men problemet er at intern informasjon som blir lekket er kjernen i all kritisk journalistikk. Informasjonen er per definisjon ulovlig frembragt, men bør avisene la være å bruke den?
I andre sammenhenger er beskyttelse av slike lekkasjer så vesentlig at de er lovhjemlet.
Pressen har blant annet en grunnlovsfestet rett til å beskytte kilder, og nye lovforslag gir såkalte varslere rett til å gå ut med interne forhold hvis det er snakk om viktige, samfunnsmessige hensyn. Det kan være legitimt å skaffe utskrifter av kredittkortregninger eller bankkonti hvis man skal avsløre korrupsjon.
I noen tilfeller vil altså hensikten hellige middelet.
Det kan man neppe si om Se og Hør.
Tidligere PFU-leder Omdal refser Melnæs og kommer dermed Se og Hør til unnsetning. Dette ved å fjerne fokus fra Se og Hørs arbeidsmetoder og over til Melnæs sine. Nå er det vel ingen overhengende fare for at Melnæs kommer til å skrive så veldig mange flere bøker om temaet, derimot VET vi at Se og Hør fortsetter med 2 nr ukentlig. Derfor - bomskudd Omdal.
Om jeg ikke liker det så tror jeg det var nødvendig ikke å anonymisere boken. Da ville fokus igjen blitt flyttet, for å avsløre identiteter.
Syns også at høgskolelektorer(i journalistikk!) bør vokte seg litt for å bruke uttrykk som "kriminell organisasjon". Det skaper assosiasjoner til helt andre virksomheter enn den Se og Hør driver, hvor moralsk forkastelig den enn måtte være.
Korrupsjon er ulovlig og skal etterforskes av politiet. Det som fremkommer i utskrifter fra kredittkortregninger og bankonti er således bevis i etterforskning og skal "testes" i en evt. rettssak. Journalister og redaktører har da vel ingenting med å bruke slike opplysninger til offentlig forlystelse.
Brann i rosernes leir ?
Først er det alltid interessant å se hvordan et blad eller avis ønsker å fremstå, for så å se hva som egentlig foregår bak i kulissene.
At blader som Se&Hør driver denne typen virksomhet er klart alvorlig. De har ikke, og skal ikke ha, noen immunitet for å drive med ulovlig avlytting, forfølgelse eller overvåking. Det er viktig å gi blader og aviser et signal om hvor grensene går.
http://app.nettblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=4144122