TV2Nettavisen

Ingen skam å snu

18.05.2007 @ 10:31

Få timer før toppen av Mount Everest bestemte Cato Zahl Pedersen seg for å snu. Det var en voksen beslutning som viser at dømmekraften ikke er ofret på overmotets alter.

image284

Cato Zahl Pedersen på 8.300 meter. Foto: Unarmed Everest 2007

Tenk deg at du har trent og forberedt turen i et år, og at du har vært i steinura ved Basecamp i halvannen måte. Alt med ett mål for øyet: Å komme opp på den 8.848 meter  høye toppen.

Tenk deg videre at du er 250 meter fra toppen, at du er tidlig ute og at været er bra. Og at du mener å ha krefter til å fullføre turen og nå ditt mål.

Så kommer det to skyer på himmelen: Den ene er en illevarslende værmelding, den andre er at du står fast i kø for å forsere en høy knaus (Second Step) - og at all fornuft tilsier at de 45 minuttene med kø opp - og ned - er nok til at du har høy risiko for å bli fanget i den såkalte Dødssonen.

Ville du gått videre eller ville du snudd?

Dette var problemet Everest Unarmed 2007-ekspedisjonen måtte ta stilling til 16. mai. På forhånd hadde de klare regler for seg selv om når de måtte passere de ulike milepælene for å nå opp og ned i live. Og da tidsskjemaet sprakk på grunn av kø, valgte man å bruke fornuften.

- Hadde været slått til som spådd, ville det blitt massakre ovenfor Second Step. Mange ville ikke hatt sjanse til å komme seg ned, sier ekspedisjonsleder Odd Harald Hauge til Nettavisen.

I ettertid viste det seg at været ikke ikke ble så dårlig som fryktet, og de aller fleste kom seg opp på toppen.

- På egne vegne er vi bitre og skuffa over at det viste seg å være en feil beslutning å snu. Vi var på Second Step klokka halv fire på morgenen. Det er veldig tidlig på det punktet. Vi var alle i kjempebra slag.

image285

Fra First Step er det ikke langt igjen til toppen. Foto: Everest Unarmed 2007.

Tommelfingerregelen er man  bør være på toppen senest klokken 12.00, fordi det normalt blåser opp etter det - noe som gjør returen farlig. De fleste som dør på Mount Everst, dør fordi de begynner nedstigningen for sent.

Samme dag som Cato Zahl Pedersens ekspedisjon snudde, døde det tre klatrere på Mount Everst. Japaneren Youshitumo Okura (62) gikk samme løype, nådde toppen, men kollapset på vei ned - og døde. På sørsiden av fjellet døde to koreanere av steinras.

Det er en påminnelse om at det ikke er noen ufarlig parktur å komme seg til toppen av verdens høyeste fjell.

Det er også en påminnelse om at det viktigste ikke er å komme opp, men å komme levende ned igjen.


Kommentarer:
Postet av: Surpomp

Vil si hele greia er en påminnelse om at slike ekspedisjoner i seg selv er latterlige, og at det virker underlig at de skal hylles i kommentarer. Men det er mitt syn, andre vil nok mene at det å løpe naken som kvinne gjennom islamabad ville vært en fantastisk prestasjon.

18.05.2007 @ 11:08
Postet av: Ronald Toppe

Jon Gangdal hadde tre forsøk bak seg før han til slutt kom seg til topps på Everest i 2005. Her forteller han om hva som driver folk som ham: http://www.nettavisen.no/friluftsliv/article1050840.ece

21.05.2007 @ 09:58
Postet av: Mamma Mia

Everest-turer er egotripp av verste sort. En vanvittig ressursbruk for å gjøre noe som kan gjøre at familien din mister deg. Dette viser bare hvor galt det går når ditt viktigste drivkraft er å "sprenge grenser", dvs. fysiske barrierer. Takk og lov at jeg ikke lider av den nevrosen, dvs. det er mange barrierer å bryte men de er som regel vanskeligere enn å nå et fysisk mål.

23.05.2007 @ 01:12

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5442195
hits